Kommunens anskaffelse av flyktningeboliger

Dette er en artikkel fra NE nyheter, som nå er blitt til Estate Nyheter. Redaksjonen.

Det store behovet for boliger til flyktninger fører til at kommunene må få hjelp av private utleiere. Samarbeid mellom kommunen og private trenger ikke nødvendigvis å konkurranseutsettes, men mange kommuner velger likevel å avholde en form for konkurranse. Ulik praksis skaper usikkerhet for tilbydere om hvilke regler som faktisk gjelder.

Nye veier til husrom

Kommunenes behov for boliger til flyktninger som har fått oppholdstillatelse i Norge har steget dramatisk. I følge Integrerings- og mangfoldsdirektoratet var bosettingen i 2015 rekordhøy med 11 342 bosatte flyktninger. Dette er 46 prosent flere enn i 2014 og 73 prosent flere enn i 2013. Økningen må til dels sees i sammenheng med den store tilstrømmingen og ventetiden i mottak. Kommunene, som har ansvaret for å skaffe husrom, har ikke nok boliger til rådighet og må vende seg til det private markedet for å dekke behovet. Private utleiere, eiendomsselskaper og andre aktører ser nye forretningsmuligheter og rigger seg til for å kunne tilby boliger i stort volum over hele landet.

Ettersom de strenge prosedyrene for offentlige anskaffelser ikke gjelder for kjøp eller leie av eiendom kan kommunene på en enklere måte skaffe flyktningeboliger ved å kjøpe eller leie direkte. Å ha ansvar for et stort antall utleieboliger er imidlertid krevende både finansielt og driftsmessig. Mange kommuner har derfor benyttet seg av såkalte tilvisningsavtaler ved bosetting av flyktninger. Dette er ikke-eksklusive avtaler hvor kommunen kan henvise boligsøkere til boliger som leies ut av private samarbeidspartnere. Leiekontrakten inngås mellom boligsøker og utleier. En tilvisningsavtale gir utleier rett til grunnlån fra Husbanken, forutsatt at kommunen får henvisningsrett i 20 år. Samarbeidet gir stabilitet og forutsigbarhet både for boligsøkeren, kommunen og utleier.

Kommunene har ulik praksis for inngåelse av tilvisningsavtaler. Som eksempel anbefaler Oslo kommune bydelene å gjennomføre en enkel konkurranse med annonsering i media når bydelene skal inngå tilvisningsavtaler med private samarbeidspartnere. Drammen kommune har på sin side kunngjort konkurranse om tilvisningsavtaler som såkalt tjenestekonsesjon etter reglene om offentlige anskaffelser. En tjenestekonsesjon er en kontrakt med kommunen der leverandøren får en rett til å utnytte tjenesten. Det vil si at man her får en rett til å leie ut boliger, men leietaker er ansvarlig for betaling.

Må ikke-eksklusive tilvisningsavtaler konkurranseutsettes?

Vi mener at ikke-eksklusive tilvisningsavtaler ikke er en tjenestekonsesjon, kun et praktisk samarbeid som faller utenfor anskaffelsesregelverket. Kommunen har en rett til å tildele boliger, men utleier på sin side har ingen rett til å få tildelt beboere. Det er utleier som må ta risikoen for at boligene blir leid ut. Kommunen har dermed ingen plikt til å gjennomføre konkurranse. Utleier kan på eget initiativ henvende seg direkte til kommunen for et slikt samarbeid og kommunen står fritt til å sette utleier på listen over utleiere som kan tilvises flyktninger.

Situasjonen vil kunne stille seg annerledes dersom kommunen stiller spesifikke krav til tilpasninger av boligen, som for eksempel krav til kapasitet, arealer eller standard, som den private utleier må oppfylle for å utnytte tilvisningsavtalen. I slike tilfeller vil det være mer nærliggende å anse forholdet som en tjenestekonsesjon da avtalen i større grad vil forplikte kommunen til et samarbeid.

Uansett om tilvisningsavtaler regnes for å være en tjenestekonsesjon eller ikke, må private utleiere være forberedt på at kommunen “for sikkerhets skyld” vil konkurranseutsette “oppdraget”, slik enkelte kommuner i dag gjør. Private bør derfor rådføre seg med kommunen og gjøre seg kjent med gjeldende kommunale retningslinjer før de går til anskaffelse av boliger for utleie. I mangel av sentral veiledning er det opp til kommunene å vurdere prosedyrene for inngåelse av tilvisningsavtaler.