-Bankene burde ikke lånt meg pengene
I Tyskland er storbankenes rolle i eiendomsmarkedet kommet i offentlighetens søkelys, etter opprullingen av straffesaken mot Jürgen Schneider (63). Den tidligere eiendomsmagnaten skyldte rundt syv milliarder mark da imperiet hans raste sammen.- Bankene har seg selv å takke. De burde ikke lånt meg pengene, var Schneiders åpningsreplikk da rettsaken startet.
Dette er en artikkel fra NE nyheter, som nå er blitt til Estate Nyheter. Redaksjonen.
Han var Tysklands største eiendomsinvestor. Nå sitter han tiltalt for fem tilfeller av til dels grovt økonomisk underslag og dokumentforfalskning. Jürgen Schneider har opplevd hvor langt det er å falle fra maktens tinder.Mange investorer gikk av hengslene etter den tyske gjenforeningen i 1990, og noen fikk bankene med seg. Jürgen Schneider var en av dem. Ingen banker reagerte selv om Schneiders bud på eiendommer og forretningsbygg lå opptil 50 prosent høyere enn hva de andre budgiverne ville gi. Den kjøpekåte eiendomsinvestoren karret til seg betydelige områder i sentrale bystrøk i Leipzig og andre byer i det tidligere DDR. Schneider fikk finansieringen han ba om, og bankene lånte ham også penger til å rehabilitere bygningene. Hos byplanleggere og i bystyrer ble Schneiders navn omtalt i gullkantede ordelag. Også hos entreprenører og bygningsarbeidere ble han mektig populær: Eiendomskongen skaffet arbeid til hundrevis av bygg- og anleggsarbeidere.
Nedoverbakke
På vårparten i 1994 fikk imidlertid kreditorene sitt første varsel om at noe var i ferd med å gå galt. Schneider ba om mer penger, samtidig som han sa at han ville trekke seg tilbake. Grunn: Helsemessige årsaker. Deretter forsvant han. Dèt var ikke spesielt lystig for Schneiders kreditorer, som hadde lånt ham flere milliarder mark.Politiet etterlyste Jürgen Schneider og hans kone Claudia over hele verden. Store ressurser ble satt inn i jakten, og etter vel ett år ble ekteparet pågrepet av FBI i Florida. En gjennomgang av Schneiders konti innbragte 245 millioner mark, og han ble senere utlevert til Tyskland. Siden har han sittet i varetekt.Arbeidet med å kartlegge Schneiders totale økonomiske forpliktelser er blitt en omfattende affære. Totalt skyldte han rundt syv milliarder mark (30 milliarder norske kroner) da konkursen var et faktum. 2000 kreditorer har meldt inn sine krav til boet. Mange håndverkere sto i fare for å bli dratt med i konkursen. Deutsche Bank utbetalte imidlertid rundt 300 millioner kroner til mindre bedrifter for å unngå en serie konkurser. Straffesaken vil etter alt å dømme trekke i langdrag før noen rettslig avgjørelse blir tatt. Tiltalebeslutningen mot Schneider er på 446 sider. I tillegg kommer dokumenter og utsagn fra 238 vitner. Selve prosessen i rettssalen går tregt, men saken får mye blest i Tyskland. Domstolen i Frankfurt håper å avslutte behandlingen av saken i september.
Håpet på prisoppgang
Under åpningen av straffesaken leste Schneider opp en erklæring for retten, en erklæring som var som ventet en skyllebøtte til tyske banker. For, hevdet Schneider, det var bankene som hadde kriminalisert ham. Han stilte også spørsmålet om konkursen i hans imperium hadde påført bankene tap i det hele tatt. Uten å blunke innrømmet han svindel i milliardklassen.Schneider la ikke skjul på at han hele tiden hadde drevet et høyt spill. Han håpet hele tiden at eiendomsprisene skulle stige, noe han mente bankene også tok for gitt. Han hevdet kort og godt at bankene hadde seg selv å skylde på at pengene var forsvunnet.I ettertid er det imidlertid kommet frem at Schneider har fusket på flere områder. Blant annet har han oppgitt feil mål på bygninger han har villet investere i, slik at bankene har lånt ut penger til mindre lokaler enn de trodde var tilfelle. Dokumentforfalskning er derfor ett av tiltalepunktene. Sammen med tiltalen for økonomisk svik gir tiltalebeslutningen en strafferamme på 15 år.I kjølvannet av saken har det dukket opp rapporter av forskjellig sannhetsgehalt om Schneider. Deriblant er det blitt hevdet at han prøvde å søke tilflukt i Iran. Den fallerte eiendomsmagnaten hadde etter sigende betalt 100 millioner dollar til myndighetene i Iran for at de ikke skulle røpe hans identitet. Han er blitt sammenlignet med finansakrobaten Nick Leeson, og likhetstrekkene er kanskje flere. Det er blitt offentliggjort bilder av ham der han feirer julaften alene sammen med sin hustru, hvor Schneider sitter med en kongekrone på hodet. Etter at han ble arrestert har han også kastet sin beryktede tupè, en parykk som selv den mest nærsynte kunne avsløre på flere mils avstand.
Sympati
Det påfallende med hele saken er at Schneider nærmest er blitt «folkehelt» i Tyskland. Spesielt gjelder dette i det tidligere Øst-Tyskland, hvor han har revitalisert områder som tidligere har vært preget av forfall. Uten Schneiders lånekarusell ville ikke områdene blitt denne fornyelsen til del, og uten Schneider ville heller ikke utallige bygningsarbeidere blitt sysselsatt i den grad de har vært. Da Schneider var på topp var han kjent som en iskald forretningsmann med fine vaner, som omga seg med dyre ting og de riktige menneskene. Etter arrestasjonen har han fremstått som en følelsesterk og «vanlig» person, og hamskiftet har gitt ham sympati hos folk flest. Menigmann synes rett og slett synd på Schneider.Det gjenstår imidlertid å se om domstolen har like stor sympati for den tidligere eiendomskongen…