HURUM: Sommerlig idyll på Verket, Hurum.

Hyttenaboene var kolleger og gode venner. Men så gikk det helt galt

Den ene hytteeieren krevde at naboens terrasse måtte fjernes, mens den andre hytteeieren forlangte at naboens innkjørsel måtte flyttes. Til slutt måtte Drammen tingrett avgjøre saken.

Publisert

Naboskapet i hyttefeltet i Hurum begynte godt. To ektepar som kjente hverandre kjøpte hver sin tomt på begynnelsen av 2000-tallet, og senere satte de opp hver sin hytte. De var dels også kolleger, i hvert fall jobbet den ene fruen på samme arbeidsplass som mannen i den andre hytta. Hyttenaboene hadde derfor en god tone i mange år, slik det gjerne bruker å være mellom hyttenaboer.

Mørke skyerMen i løpet av høsten 2016 tilspisset forholdet mellom partene. Bakgrunnen var felling av noen trær som stod i utsikten mot Drammensfjorden.

Irritasjonen lå og ulmet over tid, og i april 2017 sendte den ene naboen en SMS til hyttenaboen. Der ble det bedt om at hyttenaboen sluttet å snu på «vår oppkjørsel».

Hyttenaboen kvitterte med et SMS-svar dagen etter, der det ble bedt om at man ønsket «å reversere grensepunktene mellom våre eiendommer til de opprinnelige» og at naboens terrasse måtte fjernes.

Det hadde seg nemlig sånn at de to naboene, mens de fremdeles var gode venner, hadde tillatt den andre å utføre tiltak som lå over egen eiendom. Den ene naboen hadde fått muntlig tillatelse om å bygge en terrasse inn på naboens eiendom. Den andre naboen hadde fått muntlig tillatelse til å anlegge hytteveien via naboens eiendom.

Dette opplegget fungerte godt i mange år. Men på grunn av uenighetene rundt trehugsten krevde den ene naboen at den andre skulle fjerne veien, og den andre naboen ville ha terrassen hos den første fjernet.

LES OGSÅ: Mistet anbudet og gikk på dobbelt tap i retten etterpå

«Meget sjenerende innsyn»Hytteeieren som ble bedt om å flytte hytteveien proklamerte at han var klar for å gjøre nettopp det, og la til at de nye grensepunktene ville bli markert med både hekk og gjerde – «for å redusere dagens meget sjenerende innsyn».

Partene hadde i tiden fremover en del korrespondanse både på SMS, epost og telefon, uten at det resulterte i at naboforholdet ble noe bedre. Tvert imot koblet begge parter på byggesaksavdelingen i Hurum kommune.

Saksbehandleren i byggesaksavdelingen kvitterte i brevs form med at forholdet med både hytteveien og terrassen ville bli fulgt opp av kommunen som to ulovlighetssaker – «dersom dere ikke innretter dere etter reglene».

I mellomtiden valgte hytteeieren med terrassen å redusere denne i tre omganger, slik at den til slutt lå inne på eiendommen hvor den hørte hjemme. Hytteeieren med hytteveien snudde imidlertid når det gjaldt sine tidligere lovnader om å flytte veien – og gjorde det klart at veien kom til å bli liggende der den lå.

Dette falt ikke i god jord hos hytteeieren med terrassen – om stevnet naboen for retten, med krav om at hytteveien ble fjernet fra hans eiendom.

LES OGSÅ: Måtte ut med erstatning etter å ha kappet tre på sin egen eiendom

Drammen tingrett fikk tvisten på sitt bord, og hovedforhandling ble holdt i andre halvdel av april i år, etter at saksøkeren hadde avvist rettsmekling.

Rettens administrator Rolf B. Merckoll innledet rettssaken med å sette seg inn i den muntlige avtalen fra begynnelsen av 2000-tallet, som innebar at saksøkte fikk anlegge en del av sin adkomstvei over saksøkers eiendom, mens saksøkte fikk bygge terrassen noe inn på saksøktes eiendom. Det ble også foretatt befaring av eiendommen under hovedforhandlingen. Partene påviste og avga tilleggsforklaringer.

Under rettssaken kom det frem at det var maskinentreprenøren som hadde opparbeidet tomtene som hadde foreslått for partene at saksøktes adkomstvei kunne legges over en del av saksøkers eiendom. Bakgrunnen var at det da ville bli en bedre – og rimeligere løsning for saksøkte – (på grunn av bratt skråning) enn om veien i sin helhet ble lagt innenfor saksøktes egen tomtegrense.

Videre fortalte maskinentreprenøren – som stilte som vitne i rettssaken – at han som motstykke foreslo at saksøker kunne bygge noe av sin planlagte terrasse inn på saksøktes eiendom. Maskinentreprenøren fortalte at begge parter syntes at hans forslag var en god løsning. Det ble ikke knyttet noen øvrige forutsetninger til avtalen.

Ny avtale erstatter gammel sådanAv rettspapirene fremgår det at dommeren for alle praktiske formål har valgt å se bort fra avtalen fra 2000-tallet, som i nyere tid har vist seg umulig å gjennomføre. I stedet valgte dommeren å vurdere om det ble inngått avtale om tilbakeføring av de grenseoverskridende tiltakene i 2017.

– Etter ordlyden i saksøktes epost av 19.4.2017, er retten ikke i tvil om at saksøkte med denne mente å binde seg til et løfte om at de ville flytte sin adkomstvei innenfor egne grenser og samtidig pålegge saksøker en plikt til å fjerne delene av saksøkers terrasse som gikk inn på saksøktes eiendom.

Saksøker ble i eposten gitt 10 dager på å eventuelt fremme andre likeverdige forsøk – og, hvis ikke – ville rettslige skritt om nødvendig bli iverksatt, skriver retten.

– At saksøkte ved ordlyden i eposten forpliktet seg til å flytte adkomstveien inn på egen grunn fremstår for retten således som klart. Ordlyden gir ingen grunn til misforståelse. I avtalerettslig teori utrykkes dette gjerne som «løfteprisnippet» og utledes antitetisk og forutsetningsvis av avtaleloven § 7 som direkte regulerer løftegivers tilbakekallsrett.

LES OGSÅ: Bladde opp 25 millioner for Snarøya-luksus. Så begynte veggene å gå i oppløsning

Retten viser til at saksøker aksepterte saksøktes påbud i sin epost av 28.4.2017. De flyttet også terrassen inn på egen eiendom i samråd med Hurum kommunene og de kommunale krav til tiltaket.

– Når saksøkte i ettertid har forsøkt å reforhandle avtalen skyldtes dette etter de opplysninger saksøkte selv ga at flytting av adkomstveien ble mye dyrere enn det de hadde forestilt seg, påpeker retten.

– Avtaler skal holdesRetten oppsummerer tvisten med at den ikke kan se at det er noe grunnlag til å fravike lovens klare hovedregel om at avtaler skal holdes.

– Retten legger også vekt på saksøkers klare interesse i at grenseforholdet mellom de to eiendommer finner en endelig løsning, avslutter dommeren.

Slutning: den saksøkte hytteeieren må «opphøre bruken av og fjerne innkjørselen» som ligger på naboens eiendom.

I tillegg til kostnadene med å opparbeide ny vei, ble den saksøkte hytteeieren dømt til å betale motpartens sakskostnader, som var på drøyt 167.000 kroner.

Til slutt kan det opplyses at trærne som i sin tid ble hugget, og som altså var utgangspunktet for at naboskapet surnet, ikke tilhørte noen av partene. Trærne stod på en eiendom som ingen av naboene hadde eierskap til.

LES OGSÅ: Madserud-feide om bredde på parkeringsplasser

Powered by Labrador CMS