Ny høyesterettsdom om entreprenørens rett til defensiv forsering

Høyesterett avsa den 24. mars 2023 dom med dissens (3-2) i sak mellom totalentreprenør Backe Stor-Oslo AS og totalunderentreprenør Elektro-Kontakten AS. Saken gjaldt prosjekt om nybygg og rehabilitering av Slemdal skole i Oslo. Spørsmålet for Høyesterett gjaldt rekkevidden av retten til defensiv forsering på byggherrens regning, herunder hvorvidt et plunder og heftkrav skal inngå i det anslåtte forseringsvederlaget som dagmulktskravet skal sammenlignes med etter NS 8417 punkt 33.8. Backe Stor-Oslo fikk medhold av flertallet i at plunder og heftkostnader skal trekkes inn. Høyesterett har dermed kommet med en praktisk avklaring på entrepriserettens område.

Totalunderentreprenørens rett til defensiv forsering på totalentreprenørens regning

Hovedregelen i NS 8417 punkt 33.8 er at hvis totalunderentreprenøren fremmer et krav om fristforlengelse som totalentreprenøren avslår – og forsinkelsen skyldes forhold totalentreprenøren har risikoen for – kan totalunderentreprenøren velge å anse avslaget som et pålegg om forsering. Det innebærer at totalentreprenør må dekke forseringskostnadene. Dermed unngår totalunderentreprenøren risikoen for dagmulkt. Totalunderentreprenørens valgrett er betinget av at vederlaget for forseringen ikke må antas å overstige dagmulkten som ville ha påløpt dersom totalentreprenørens avslag på krav om fristforlengelse var berettiget og forsering ikke ble iverksatt, tillagt 30 %.

For Høyesterett var det enighet om at totalentreprenøren hadde ansvaret for forsinkelsene. Totalunderentreprenørens anslåtte forseringsutgifter var om lag 4 millioner kroner. Det tilsvarte omtrent det samlede dagmulktskravet totalentreprenøren hadde hatt mot totalunderentreprenøren dersom fristforlengelseskravet ikke var berettiget, tillagt 30 %. I tillegg anslo totalunderentreprenøren at det som følge av ineffektiv drift i videre produksjon ville påløpe kostnader på om lag 1,6 millioner kroner som følge av forseringsarbeidene.

Dersom kostnadene relatert til plunder og heft inkluderes i beregningen av "vederlaget for forseringen" ville beløpet dermed overstige dagmulkten tillagt 30 %. Konsekvensen – etter ordlyden i kontraktsbestemmelsen – er at totalunderentreprenøren ikke har rett til å velge å forsere på totalentreprenørens regning.

Lagmannsretten hadde lagt til grunn at anslåtte kostnader relatert til plunder og heft/ineffektiv drift ikke skal trekkes inn i beregningen. Høyesteretts flertall kom til motsatt konklusjon, at merkostnader som følge av ineffektiv drift skal medregnes. Mindretallet kom til samme resultat som lagmannsretten.

Vederlaget for forseringen

Flertallet fremhever innledningsvis at formuleringen "vederlaget for forseringen" tilsier at bestemmelsen skal forstås som at anslaget skal omfatte et estimat over det samlede tilleggsvederlaget som totalunderentreprenøren vil ha krav på som følge av forseringen, og at ordlyden ikke gir holdepunkter for å holde enkelte deler av merkostnadene utenfor. En slik forståelse støttes også av sammenhengen med pkt. 33.8 andre ledd og formuleringen "hva forseringen antas å ville koste".

Kostnadene på 1,6 millioner kroner, som totalunderentreprenøren varslet i denne saken, var knyttet til utførelsen av selve forseringen. Det er naturlig å inkludere merkostnader som skyldes forholdene det skal arbeides under som en del av "vederlaget for forseringen", ettersom utførelseskostnadene alltid vil påvirkes av arbeidsforholdene.

Formålet bak grensen for defensiv forseringsrett

Flertallet trekker også frem hensynet bak bestemmelsen. Selv om totalentreprenøren urettmessig har nektet fristforlengelse skal han ikke måtte akseptere en forsering som medfører risiko for uforholdsmessig høye kostnader. Dette formålet tilsier at alle merkostnader – som ikke ville oppstått uten forseringen – skal medregnes.

Mindretallet

Mindretallet tolket "vederlaget for forseringen" slik at ordlyden ikke gir et klart svar på om kostnader som følge av ineffektiv drift skal trekkes inn i beregningen. Mindretallet så også annerledes på formålet bak bestemmelsen og fremhevet at formålet også er å ivareta hensynet til totalunderentreprenøren, i en situasjon hvor totalentreprenøren har begått kontraktsbrudd ved å avvise det berettigede fristforlengelseskravet.

I motsetning til flertallet fant mindretallet veiledning i HAB-dommen HR-2019-1225-A. Herunder de vanskelige bevismessige vurderingene som dommen legger opp til før det kan konstateres at byggherren har ansvar for plunder og heftkostander. Det pekes særskilt på vanskelighetene ved å skille ut den delen av antatte merkostnader som kun knytter seg til forseringsarbeidene.

Konsekvensen av et feilslått anslag

Flertallets konklusjon innebærer ikke at kostnader som følge av ineffektiv drift alltid vil medføre tapt rett til defensiv forsering, dersom inkludering av kostnadene i ettertid viser seg å medføre at en overstiger grensen (dagmulkt x 1,3). Bestemmelsen retter seg mot entreprenørens kalkyle. Estimatet må være forsvarlig, men ikke mer enn det. Hvis det på vurderingstidspunktet ikke er holdepunkter for at forseringen vil medføre kostnader som følge av ineffektiv drift så plikter ikke entreprenøren å legge inn et slingringsmonn for slike kostnader.

Spørsmålet Høyesterett ikke besvarer direkte er hvilken konsekvens det skal ha at totalunderentreprenøren har igangsatt forsering til tross for at anslaget overstiger grensen. Det er delte oppfatninger om dette spørsmålet i juridisk teori. Det er etter vårt syn tre aktuelle tolkningsalternativer;

1. Forseringskravet bortfaller

2. Forseringskravet begrenses til dagmulkt tillagt 30 %

3. Forseringskravet begrenses til det vederlagskravet totalunderentreprenøren ville ha hatt ved forlenget byggetid

Som flertallet fremhever hadde ikke Høyesterett anledning til å ta endelig stilling til dette spørsmålet. Anken ble tillatt fremmet begrenset til spørsmålet om et plunder og heft-krav skal trekkes inn i det anslåtte forseringsvederlaget.

Det antydes i midlertid – både av flertallet og mindretallet – at totalunderentreprenøren fremdeles kan ha et krav på forseringsvederlag i behold, til tross for at ordlyden i NS 8417 punkt 33.8 tyder på det motsatte. Det henvises til Rt. 1999 s. 878 på side 884 hvor det fremgår at "det lite rimelig at entreprenøren i alle tilfelle skal bære en risiko for fullstendig bortfall av vederlagskravet dersom det er foretatt en feilvurdering, et bortfall som ville gi byggherren en tilfeldig fordel".

Med forutsetningen om at entreprenøren uansett får betaling for deler av forseringsarbeidet er det – ut i fra rimelighetshensyn – lettere å konkludere med at kostnader knyttet til ineffektiv drift skal inngå i beregningen. Hvis konsekvensen av å overstige grensen er at forseringskravet bortfaller i sin helhet vil resultatet etter vårt syn bli urimelig, i lys av at behovet for forseringen skyldes et kontraktsbrudd fra totalentreprenøren.

Det foretas ikke en grundig drøftelse av dette, så det gjenstår å se hva lagmannsretten konkluderer med ved ny behandling av saken. Som flertallet fremhever er det ikke avklart hvilken betydning tvistepunktet Høyesterett har tatt stilling til vil ha for sluttresultatet i denne saken.

Artikkelforfatterne er partner og advokat Stine Eriksrød og advokatfullmektig Ole Martin Tollefsen Moen i Kvale Advokatfirma.