Høyesterett
avsa den 24. mars 2023 dom med dissens (3-2) i sak mellom totalentreprenør
Backe Stor-Oslo AS og totalunderentreprenør Elektro-Kontakten AS. Saken gjaldt
prosjekt om nybygg og rehabilitering av Slemdal skole i Oslo. Spørsmålet for
Høyesterett gjaldt rekkevidden av retten til defensiv forsering på byggherrens
regning, herunder hvorvidt et plunder og heftkrav skal inngå i det anslåtte
forseringsvederlaget som dagmulktskravet skal sammenlignes med etter NS 8417
punkt 33.8. Backe Stor-Oslo fikk medhold av flertallet i at plunder og
heftkostnader skal trekkes inn. Høyesterett har dermed kommet med en praktisk
avklaring på entrepriserettens område.
Totalunderentreprenørens
rett til defensiv forsering på totalentreprenørens regning
Hovedregelen
i NS 8417 punkt 33.8 er at hvis totalunderentreprenøren fremmer et krav om
fristforlengelse som totalentreprenøren avslår – og forsinkelsen skyldes
forhold totalentreprenøren har risikoen for – kan totalunderentreprenøren velge
å anse avslaget som et pålegg om forsering. Det innebærer at totalentreprenør
må dekke forseringskostnadene. Dermed unngår totalunderentreprenøren risikoen
for dagmulkt. Totalunderentreprenørens valgrett er betinget av at vederlaget
for forseringen ikke må antas å overstige dagmulkten som ville ha påløpt dersom
totalentreprenørens avslag på krav om fristforlengelse var berettiget og
forsering ikke ble iverksatt, tillagt 30 %.
For
Høyesterett var det enighet om at totalentreprenøren hadde ansvaret for
forsinkelsene. Totalunderentreprenørens anslåtte forseringsutgifter var om lag
4 millioner kroner. Det tilsvarte omtrent det samlede dagmulktskravet
totalentreprenøren hadde hatt mot totalunderentreprenøren dersom
fristforlengelseskravet ikke var berettiget, tillagt 30 %. I tillegg anslo
totalunderentreprenøren at det som følge av ineffektiv drift i videre
produksjon ville påløpe kostnader på om lag 1,6 millioner kroner som følge av
forseringsarbeidene.
Dersom
kostnadene relatert til plunder og heft inkluderes i beregningen av
"vederlaget for forseringen" ville beløpet dermed overstige
dagmulkten tillagt 30 %. Konsekvensen – etter ordlyden i kontraktsbestemmelsen
– er at totalunderentreprenøren ikke har rett til å velge å forsere på
totalentreprenørens regning.
Lagmannsretten
hadde lagt til grunn at anslåtte kostnader relatert til plunder og
heft/ineffektiv drift ikke skal trekkes inn i beregningen. Høyesteretts
flertall kom til motsatt konklusjon, at merkostnader som følge av ineffektiv
drift skal medregnes. Mindretallet kom til samme resultat som lagmannsretten.
Vederlaget for forseringen
Flertallet
fremhever innledningsvis at formuleringen "vederlaget for
forseringen" tilsier at bestemmelsen skal forstås som at anslaget skal
omfatte et estimat over det samlede tilleggsvederlaget som
totalunderentreprenøren vil ha krav på som følge av forseringen, og at ordlyden
ikke gir holdepunkter for å holde enkelte deler av merkostnadene utenfor. En
slik forståelse støttes også av sammenhengen med pkt. 33.8 andre ledd og
formuleringen "hva forseringen antas å ville koste".
Kostnadene
på 1,6 millioner kroner, som totalunderentreprenøren varslet i denne saken, var
knyttet til utførelsen av selve forseringen. Det er naturlig å inkludere
merkostnader som skyldes forholdene det skal arbeides under som en del av
"vederlaget for forseringen", ettersom utførelseskostnadene alltid
vil påvirkes av arbeidsforholdene.
Formålet
bak grensen for defensiv forseringsrett
Flertallet
trekker også frem hensynet bak bestemmelsen. Selv om totalentreprenøren urettmessig
har nektet fristforlengelse skal han ikke måtte akseptere en forsering som
medfører risiko for uforholdsmessig høye kostnader. Dette formålet tilsier at
alle merkostnader – som ikke ville oppstått uten forseringen – skal medregnes.
Mindretallet
Mindretallet
tolket "vederlaget for forseringen" slik at ordlyden ikke gir et
klart svar på om kostnader som følge av ineffektiv drift skal trekkes inn i
beregningen. Mindretallet så også annerledes på formålet bak bestemmelsen og
fremhevet at formålet også er å ivareta hensynet til totalunderentreprenøren, i
en situasjon hvor totalentreprenøren har begått kontraktsbrudd ved å avvise det
berettigede fristforlengelseskravet.
I
motsetning til flertallet fant mindretallet veiledning i HAB-dommen
HR-2019-1225-A. Herunder de vanskelige
bevismessige vurderingene som dommen legger opp til før det kan konstateres at
byggherren har ansvar for plunder og heftkostander. Det pekes særskilt på
vanskelighetene ved å skille ut den delen av antatte merkostnader som kun knytter
seg til forseringsarbeidene.
Konsekvensen av et feilslått anslag
Flertallets
konklusjon innebærer ikke at kostnader som følge av ineffektiv drift alltid vil
medføre tapt rett til defensiv forsering, dersom inkludering av kostnadene i
ettertid viser seg å medføre at en overstiger grensen (dagmulkt x 1,3).
Bestemmelsen retter seg mot entreprenørens kalkyle. Estimatet må være
forsvarlig, men ikke mer enn det. Hvis det på vurderingstidspunktet ikke er
holdepunkter for at forseringen vil medføre kostnader som følge av ineffektiv
drift så plikter ikke entreprenøren å legge inn et slingringsmonn for slike
kostnader.
Spørsmålet
Høyesterett ikke besvarer direkte er hvilken konsekvens det skal ha at
totalunderentreprenøren har igangsatt forsering til tross for at anslaget
overstiger grensen. Det er delte oppfatninger om dette spørsmålet i juridisk
teori. Det er etter vårt syn tre aktuelle tolkningsalternativer;
1. Forseringskravet bortfaller
2. Forseringskravet begrenses til dagmulkt
tillagt 30 %
3. Forseringskravet begrenses til det
vederlagskravet totalunderentreprenøren ville ha hatt ved forlenget byggetid
Som
flertallet fremhever hadde ikke Høyesterett anledning til å ta endelig stilling
til dette spørsmålet. Anken ble tillatt fremmet begrenset til spørsmålet om et
plunder og heft-krav skal trekkes inn i det anslåtte forseringsvederlaget.
Det
antydes i midlertid – både av flertallet og mindretallet – at
totalunderentreprenøren fremdeles kan ha et krav på forseringsvederlag i
behold, til tross for at ordlyden i NS 8417 punkt 33.8 tyder på det motsatte.
Det henvises til Rt. 1999 s. 878 på side 884 hvor det fremgår at "det lite
rimelig at entreprenøren i alle tilfelle skal bære en risiko for fullstendig
bortfall av vederlagskravet dersom det er foretatt en feilvurdering, et
bortfall som ville gi byggherren en tilfeldig fordel".
Med
forutsetningen om at entreprenøren uansett får betaling for deler av
forseringsarbeidet er det – ut i fra rimelighetshensyn – lettere å konkludere
med at kostnader knyttet til ineffektiv drift skal inngå i beregningen. Hvis
konsekvensen av å overstige grensen er at forseringskravet bortfaller i sin
helhet vil resultatet etter vårt syn bli urimelig, i lys av at behovet for
forseringen skyldes et kontraktsbrudd fra totalentreprenøren.
Det
foretas ikke en grundig drøftelse av dette, så det gjenstår å se hva
lagmannsretten konkluderer med ved ny behandling av saken. Som flertallet
fremhever er det ikke avklart hvilken betydning tvistepunktet Høyesterett har
tatt stilling til vil ha for sluttresultatet i denne saken.
Artikkelforfatterne er partner og advokat Stine Eriksrød og advokatfullmektig Ole Martin Tollefsen Moen i Kvale Advokatfirma.