FOR SAKTE: Mathis Grimstad mener det går for sakte i Oslo med tomtereguleringene, noe som vil påvirke evnen til å nå Parismålene. Grimstad er styreleder i OMA (Oslo Metropolitan Area) og adm. direktør i Stor-Oslo Eiendom.
FOR SAKTE: Mathis Grimstad mener det går for sakte i Oslo med tomtereguleringene, noe som vil påvirke evnen til å nå Parismålene. Grimstad er styreleder i OMA (Oslo Metropolitan Area) og adm. direktør i Stor-Oslo Eiendom.

Kronikk: Uten eiendomsbransjen når ikke Oslo klimamålene

Med den farta Oslo kommune har på tomteregulering, kan politikerne dessverre glemme målet om å gjøre byen klimanøytral i 2030, skriver Mathis Grimstad i Stor-Oslo Eiendom og OMA i en kronikk.

Publisert

Oslo-politikerne har store ambisjoner innen bærekraftig byutvikling. Byen skal transformeres og utvikles rundt gode kollektivknutepunkter med kort vei mellom bolig, arbeidsplass, barnehage, skole, handel og sosiale tilbud. Det er bred enighet om at dette er mest bærekraftig.

Kommunen er ikke rigget for å nå disse målene med dagens organisering. Tiden det tar å få omregulert en eiendom i Oslo har de siste årene økt vesentlig. Det tar i snitt fem år å regulere en eiendom, mot to-tre år tidligere. Større knutepunkt-prosjekter tar åtte-ti år, eller enda mer hvis det må en områderegulering til. Med så lang reguleringstid vil ikke kommunen nå målene i 2030, og Oslo risikerer å bli den byen som henger etter på bærekraft.

Vi som jobber med byutvikling i Oslo har et genuint ønske om å bygge mer bærekraftig. Dessverre begynner vi å miste troen på at vi skal få det til. Vi tviler på at de store byutviklingsprosjektene blir realisert innen de neste 10 til 15 årene – det være seg på Filipstad, Marienlyst, Økern, Adamstuen, Linderud, Ullevål, Skøyen eller andre knutepunkt som må utvikles for et mer bærekraftig Oslo.

Vi har samme mål

By- og eiendomsutvikling har endret seg voldsomt de siste årene. Tidligere hadde eiendomsutviklere kun mål om å få mest mulig avkastning på egenkapitalen. I dag ser vi at profesjonelle aktører utvikler prosjekter med tanke på både miljø, samfunn og økonomi. Dette ble også påpekt av Nazneen Khan-Østrem i Aftenposten 19. april i år. Her skriver hun om hvordan eiendomsutviklerne jobber med sosial bærekraft for å sikre at prosjektene bidrar til å gjøre bydelene bedre. Dette skjer gjennom dialog og involvering av bydelen og folkene som bor der.

Denne bærekraftige tilnærmingen tvinger seg frem, både fordi vi blir pålagt å gjøre det gjennom nye lover og regler, men også fordi vi utviklere mener det er smart å gjøre det for å være konkurransedyktige i fremtiden. Vi bor og jobber også i denne byen. Derfor ønsker vi å bidra til en by som er god å bo i for barna våre og for fremtiden.

Et demokratisk problem

Oslos parlamentariske styringsmodell, med bydeler og et byråd som utøvende organ og øverste ledelse av kommunens administrasjon, er mer komplisert enn i andre kommuner i landet. I Plan- og bygningsloven legges det opp til at kommuneplanen skal rulleres hvert fjerde år i tråd med valgordningen vi har i landet. Det er logisk. I Oslo er dette vanskelig å få til. Siste kommuneplan ble vedtatt i 2015, og det anslås at neste kommuneplan vedtas først i 2025. Det betyr at de politikerne som går til valg med ambisjoner om utvikling av byen, trolig ikke får gjennomført dette i sin periode i bystyret.

For å bøte på problemet utvikler kommunen delplaner og områdeplaner som tar for seg deler av byen eller spesifikke formål i byen vår. Vi har derfor en lang rekke mere eller mindre koordinerte planer og veiledende planer for byen. Vi kan ikke utvikle byen bærekraftig når vi styrer etter en uoversiktlig «jungel» av planer.

Løsninger, ikke årsaker

Under årets Citykonferanse møtte jeg blant andre byrådssekretær Rasmus Reinvang (MDG) i debatt. Min opplevelse var at han og byrådsavdelingen peker på årsaker til at reguleringer tar lengre tid. Alt fra underbemanning, korona, «vanskelige opposisjonspartier», og kompliserte infrastrukturprosjekter som stjeler mye kapasitet i etaten. Vi har hørt det før, men vi har ikke sett noen endring de siste årene. Reinvang strekker ut en hånd til bransjen og de andre politikerne om bedre samarbeid for å få opp tempoet. Det setter vi pris på, og vi setter oss gjerne ned for finne nye metoder for raskere byutvikling.

Vi opplever at vi har god dialog med politikerne i Oslo. Vi er enige i de store linjene og de overordnede målene om bærekraftig utvikling. Utfordringen er at vi som utviklere bruker enormt mye tid på å snakke med de enkelte partiene i Rådhuset om reguleringsplanene våre. Det kreves politisk mot og ansvarlige politikere som tør å ta ansvar, hvis vi skal bli klimanøytrale. Oslos politikere bør i større grad finne felles og langsiktige løsninger. Da kan vi heller bruke tid på å utvikle best mulige prosjekter i samarbeid med PBE.

Vi trenger en sterk fagetat

Vi trenger en sterk fagetat som inviterer til samarbeid mellom det private og offentlige for å nå målene som politikerne setter. En fagetat som ser de lange linjene og skaper forutsigbarhet på tross av skiftende politisk styre. I dag opplever vi at dialogen med etaten er krevende. Kommunikasjonen er mangelfull, lovpålagte frister brytes, og vi møter ofte alternative planforslag fra PBE i stedet for at vi sammen finner en løsning.

Høyere tempo og bedre samarbeid

Vi ønsker en modell med mer tillitsbasert dialog og reell medvirkning slik at vi sammen kan finne de beste løsningene for byen vår. Nå risikerer kommunen at flere aktører heller investerer i prosjekter utenfor Oslo hvor rammebetingelsene er mer forutsigbare. Denne utfordringen bør politikerne ta på høyeste alvor. Det blir umulig å nå klimamålene kommunen har satt seg uten en bransje som kan gjennomføre dette. Kommunen klarer det ikke alene.

Vi trenger høyere tempo for å nå målene byen har satt seg og som vi har forpliktet oss til i Parisavtalen. Bransjen har kompetansen, kapitalen og viljen, men vi trenger et bedre samarbeid med det offentlige for å lykkes.

Powered by Labrador CMS