Indekshuset på Solli plass i Oslo var opprinnelig kontor- og representasjonslokaler for Norges Industriforbund og Norges Eksportråd, og ble bygd med prefabrikkerte betongelementer. Arkitekt John Engh fikk senere arkitekturprisen Betongtavlen for verket, men byens innbyggere har ikke vært særlig positive til det de har sett opp gjennom årene.
Annonse
I 2006 kåret Aftenpostens lesere det 57 meter og 17 etasjer høye bygget til Oslos styggeste, foran Galleri Oslo og Postgirobygget.
Uansett, i dag er bygget bevaringsverdig på byantikvarens gule liste.
Eksklusive boliger
Annonse
Men før betongen kunne stables på Solli Plass måtte boligkomplekset Det engelske kvarter fra 1880-tallet rives. Praktanlegget til arkitektene Bernhard Christoph Steckmest og Paul Due var i sin tid blant byens mest eksklusive boliger. Formålet var ifølge Due å øke antallet villaer i «The west end, hvor den mere velhavende del af befolkningen søger sine boliger».
Kvarteret bestod av tre bygninger. En lang toetasjes bygning i midten delt inn i sju villaer – eller byhus i dagens forstand. Disse hadde forhager og lå tilbaketrukket fra gaten. På hver side lå en høyere bygård. Navnet kom av at rekkehus med egen inngang til én enkelt leilighet gjennom to til tre etasjer var vanlig i Storbritannia, i motsetning til på kontinentet der leiegårder over flere etasjer med adgang til mange leiligheter fra en felles trappeoppgang dominerte.
Navnet er uansett misvisende i arkitektonisk forstand siden fasadedekor og takformer er lånt fra barokkens fremste franske arkitekt, François Mansart.
REVET: Her bygges Indekshuset mens deler av den gamle bebyggelsen fortsatt står.Foto: Teigens Fotoatelier /Norsk Teknisk Museum CC BY-SA 4.0
Innlagt vann og baderom
Mesteparten av Det engelske kvarter besto av store leiligheter med sentralvarme. Villaene hadde åtte, ni rom pluss kjøkken, mens de fleste leilighetene i hjørnegårdene hadde fire til åtte rom. Det var også noen ett- og toromsleiligheter. Villaene hadde svært høy standard, med innlagt vann og eget baderom, parkett, linoleum (som var eksklusivt på den tiden) og glaserte gulvfliser. Leieboerne kom stort sett fra byens høyeste sosiale lag. I de mindre leilighetene i hjørnegårdene bodde imidlertid folk fra lavere sosiale lag, blant dem et regningsbud med kone og sju barn i kjellerleiligheten på ett rom og kjøkken.
Slik gjenspeilte derfor Det engelske kvarter datidens klassesamfunn på mikronivå.
I mellomkrigstiden var mesteparten av kvarteret ombygd til forretninger og kontorer. Under andre verdenskrig tok nazistene i bruke deler av eiendommen. På 1950-tallet var bygningsmassen begynt å forfalle og i 1958 foreslo arkitekt John Engh å rive og bygge nytt. Dette førte til en offentlig debatt der de fleste politikere var for rivning og modernisering. Tilhengerne av rivning mente særpreget var borte siden Det engelske kvarter ikke lengre var bolighus.
Enkelte, som senere riksantikvar Stephan Tschudi-Madsen og Høyre-politiker Bjørn Bjørnseth, ville bevare. Men de ble ikke lyttet til.
200 mill.
2. januar 1962 var det definitivt over og ut for Det engelske kvarter, da startet nemlig rivejobben. Tre år senere var bare historien og bildene igjen.
Winta Eiendom og Höegh Eiendom kjøpte Indekshuset i 2003 for 200 millioner kroner, og startet en omfattende rehabilitering i 2007. 320 millioner kroner og tre år senere sto bygget klart til å ta imot nye leietakere.
