Et nytt Philipsbygg

Dette er en artikkel fra NE nyheter, som nå er blitt til Estate Nyheter. Redaksjonen.

I Oslo er som kjent høye hus programmatisk hatet av alle som ikke selv bor i høye hus, og ingenting er som en likvidasjon av et av de mest avskydde av de høye husene. Man kunne se det for sitt indre øye: først tar vi Philipsbygget, så venter Postgirobygget, Plaza og til slutt Erling Viksjøs grå monumentalitet: H-Blokka, der selveste statsministeren regjerer.Men det gikk ikke slik. Som et eneste stort deja vu dukket Philipsbygget opp igjen, riktignok nå under navnet KPMG-bygget. Ja, det lå i kortene, faktisk var det nye tegnet før det gamle ble revet og Plan- og bygningsetaten hadde godkjent det hele. Her er vi tilbake igjen med noen etasjer mer, men ellers med en ikke ubetydelig nærhet til det revete og kontroversielle bygget. Philipsbygget Part II ankom Colosseum, og nå som det verste raseriet har lagt seg og bygget har fått stått ett år, er tiden der for å gjøre opp regnskapet. Var det noen vits i å rekonstruere minnet ? ikke bygget ? om Philipsbygget, og har det tilført Oslo nye kvaliteter som byen trenger?

Kjedelig ubetydelighetNæringsbygg er det kjedeligste og vanligste arkitekter må ta seg til. Her er for mange av målene lagt på forhånd. Vindushøyder, kontorstørrelser, alt ligger der før en strek er tegnet. Næringsbygg av denne typen er så kjedelige at de konkurrer om å gjøre hverandre ubetydelige. Imidlertid har et moderne bygg med en dose retroestetikk med adresse Sørkedalsveien 6 faktisk klart å gjøre sin egen forhistorie til en interessant ingrediens. Lund og Slaatto har klart å holde minnet om Philipsbygget levende, og det mener jeg er en fin tanke. Da Philipsbygget ble oppført i 1958 var det en sensasjon. Arkitekt Platou var den første i landet som benyttet det såkalte Curtain Wall-systemet, imidlertid var det et skralt bygg på mange andre måter. Dårlig fundamentering og permanente vannlekkasjer gjorde at eierne var ivrige etter å rive og bygge nytt.Ikke det at jeg visste noe om slikt. Men jeg ble tidlig glad i en grønn skyskaper som alltid stod der og ventet når jeg kom slukøret ut fra Rambo- og Rockyfilmene, en høy slank bygningskropp som skapte skarpe kontraster til den ambisiøse og pompøse kinoarkitekturen Colosseum utgjorde. For oss gutter fra nybyggerfeltene i byens skjørtekanter var det et sus av storby på Majorstua. T-banen som sank inn i dypet, Blue Master reklamen som skinte neonklart i mørket, og alle menneskene som tøt inn og ut av stasjonsområdet. Og gjevest av alt var det å stå i lyset fra Philipsbygget og diskutere filmen etterpå. Philipsbygget var selve modernitetens aura, den som varslet om evige fremskritt og bedre tider.

InnbydendeLund og Slaatto har bevart min barndom og sikkert mange andres i det nye bygget, men de har i tillegg tegnet inn noen nye elementer. Det nye bygget er et av de beste høyhusene i Oslo. For noen kan det synes i overkant tidsmessig, med en fasade som nærmest som hud er strukket over bygningskonstruksjonen. Imidlertid gir det etter mitt syn en innbydende transparens. Det er ikke avvisende eller ignorant overfor plassen foran det, eller mot Sørkedalsveien. Bygget eier et kjølig raffinement, men også en velkledd ekshibisjonisme. Spørsmålet er også hvorvidt denne distinkte estetikken finner sin funksjonelle pendant? Er det et samsvar her mellom form og funksjon? Generelt sett så er høyhus av denne kategorien i stor grad i stand til å oppfylle ønsket om lys og luftighet, selv om det finnes overveldende mange bygg som svikter på dette mest formale av alle krav til høyhus. Le Courbusiers begrunnelse la jo nettopp på dette planet, og her synes jeg Lund og Slaatto har æret idealt med å skape et bygg som nettopp er ekstremt luftig. Å oppholde seg innendørs i KPMG-bygget, ja selv i de lavere etasjer gir en fornemmelse av at man er hevet lengre over bakkenivå enn det som faktisk er tilfellet. De store glassflatene gir et massivt lystilfang og ikke minst løsningene ved å fjerne den klassiske korridoren fungerer veldig bra. At det blir en gangsone rundt byggets sentrum forhindrer ikke opplevelsen av utsyn på tvers. Lund og Slaatto har maktet å oppfylle det løftet bygget gir fra utsiden om funksjonelle kvaliteter på innsiden. Det er derfor et ærlig bygg og dypt forankret i modernismens devise om at form og funksjon lever i en ikke ubetydelig intimitet.

Ekstrem oppmuntringBygget er til et kontorbygg å være usedvanlig begavet. Og det er ikke en liten prestasjon. For er det noe landet trenger så er det dristige og grasiøse næringsbygg. Dette bygget er i den sammenhengen en ekstrem oppmuntring. Og for alle som må gå på anti-depressiver etter å ha hatt et møte i Lysakerslummen, representerer Philips-bygget Part II ren og skjær terapi.