Trenger en god løsning for mva på offentlig infrastruktur

Vi påpekte i et innlegg i Estate 25. februar at anskaffelses- og statsstøtterettslig usikkerhet i kommunene har gjort det vanskeligere for private utbyggere å oppnå avtaler med kommunene (Anleggsbidrags- og Justeringsmodellen), for å unngå at merverdiavgift blir en kostnad ved oppføring av offentlig infrastruktur. Denne typen anlegg skal benyttes i kommunal virksomhet, og kommunen hadde derfor fått kompensasjon eller fradragsrett dersom kommunen selv hadde ført opp anleggene. Dette strider mot prinsippet bak merverdiavgiften om ikke å være en skatt på innsatsfaktorer til bruk i avgiftspliktig eller kompensasjonsberettiget virksomhet.

Vi foreslår å utvide ordningen med frivillig registrering i Merverdiavgiftsregisteret til å omfatte oppføring av infrastruktur der det foreligger avtale om kommunal overtagelse. Dette vil åpne for løpende fradragsrett for utbyggerne ved opparbeidelsen av den offentlige infrastrukturen. I tillegg vil en slik ordning legge mindre press på kommunene og skape økt forutsigbarhet og likere rammebetingelser for utbyggerne og kommunene.

I tråd med vår oppfatning påpeker Nils F. Bull i advokatfirmaet Haavind i et oppfølgingsinnlegg i Estate 27. februar at det er vanskelig for utbyggerne å få til gode løsninger med kommunene og at det er behov for en lovendring. Hans alternative forslag er å gjeninnføre og utvide det tidligere “veifritaket” for merverdiavgift. Fritaket innebar at entreprenører kunne fakturere tjenesteelementet i en veientreprise uten merverdiavgift. Veifritaket ble opphevet i 2013 som følge av at utskillelsen av statens veibygging til Mesta AS ble ansett å fjerne begrunnelsen bak fritaket; å unngå konkurransevridning mellom statlig og privat veibygger.

Vi trenger en debatt om merverdiavgift på offentlig infrastruktur – fordi vi trenger en løsning. Vi mener imidlertid at Wiersholms forslag om å utvide ordningen med frivillig registrering til opparbeidelse av infrastruktur har flere fordeler enn å gjeninnføre det tidligere “veifritaket”. Det begrunner vi slik:

* Ordningen med frivillig registrering er tryggere anskaffelsesrettslig og statsstøtterettslig. Bulls forslag tar ikke hensyn til de anskaffelsesrettslige og statsstøtterettslige utfordringene ved dagens modeller. Det er i hovedsak disse regelsettene som skaper utfordringene med å oppnå avtaler med kommunene i dag.

* Et særskilt grunnlag for frivillig registrering for opparbeidelse av offentlig infrastruktur vil fungere for alle: boligutviklere, næringsutviklere og kommunene. En gjeninnføring av “veifritaket” vil ikke løse problemet med merverdiavgift på offentlig infrastruktur for boligutviklere.

Bull har lagt inn en forutsetning om at næringsutviklere har fradragsrett når de oppfører infrastruktur for kommunen. Dette er ikke nødvendigvis riktig dersom det ved opparbeidelsen er forutsatt at anlegget skal overdras til kommunen. Overdragelsen til kommunen innebærer uansett en justeringshendelse, slik at utbygger er avhengig av en justeringsavtale med kommunen. Ved frivillig registrering gir den særskilte registreringen selvstendig grunnlag for fradragsrett.

Bransjeorganisasjonen Norsk Eiendom og Bygg21 har foreslått tilsvarende ordning.

Det er enklere å få politisk gjennomslag for en lovendring om et særskilt registreringsgrunnlag enn et generelt og utvidet merverdiavgiftsfritak.

Artikkelforfatterne er advokat Maj Hines og advokatfullmektig Edvard Hamer Rojahn i Wiersholm.