Skjønnhetsparagrafen

Dette er en artikkel fra NE nyheter, som nå er blitt til Estate Nyheter. Redaksjonen.

I tillegg til de typiske krav til bygg man finner i plan- og bygningsloven og reguleringsplaner, som høyde- og arealbegrensninger, formål, krav til beliggenhet, universell utforming, utearealer m.v, inneholder plan- og bygningsloven en bestemmelse som kan påvirke et prosjekt selv om søknaden er i tråd med ovennevnte krav. Plan- og bygningsloven § 29-2 – bedre kjent som «Skjønnhetsparagrafen» – gir hjemmel for å avslå en søknad hvis tiltaket etter kommunes skjønn ikke har «gode visuelle kvaliteter».

I lovens forarbeider er det fremhevet at et fagskjønn må ligge til grunn for vurderingene. Samtidig anses lokale bygningsmyndigheter som best egnet til å foreta den skjønnsmessige vurderingen, basert på lokal byggeskikk og lokalpolitisk styring av den visuelle utviklingen i den enkelte kommune. Det kan etter min oppfatning bli en brytning mellom et fagskjønn og lokalpolitiske ønsker og vurderinger om visuelle kvaliteter. Etatsdirektør i Plan- og bygningsetaten i Oslo, Ellen de Wibe, har uttalt at arkitektur som fagområde krever fagkompetanse og at vurderingen av et tiltaks visuelle kvaliteter er svært vanskelig og av stor betydning for byutviklingen.

Kommunen har anledning til å hente inn ekstern hjelp hvis vurderingene blir kompliserte. Etter min oppfatning kan det også oppstå en plikt til å innhente bistand. Kommunen må kunne vise til at et forsvarlig fagskjønn er lagt til grunn for vurderingene. Hvis det ikke er et fagmiljø i kommunen som kan gjøre slike kompliserte vurderinger, er en naturlig følge at vedtak ikke kan fattes før et slikt faglig skjønn er innhentet. Men hvis kommunen er innstilt på å gi tillatelse, må det være tilstrekkelig å lene seg på begrunnelsen som er gitt i søknad, forutsatt at denne er tilstrekkelig grundig med relevante vurderinger. Et avslag bør derimot ikke kunne gis før lovens forutsetning om kommunal utøvelse av et uvilkårlig faglig utøvd skjønn er oppfylt. Utenfor de større byene kan man ikke kreve at det i hver kommune skal finnes et tverrfaglig miljø som besitter nødvendig kompetanse til å vurdere omfattende søknader. Alternativet er da å engasjere fagpersoner.

Skjønnhetsparagrafen er aktuell i mange tilfeller. Tiltaket trenger ikke å være et dominerende, stort tiltak. Det kan dreie seg om et funkisinspirert murbygg som ønskes oppført i et område der et overveiende antall hus har saltak og fasade med liggende trepanel. Men særlig sentralt beliggende, store og nyskapende bygg som bryter mot nærmiljøet kan være gjenstand for innsigelser. Signaturbygg i sentrale strøk er spesielt utsatte. Det må foretas en avveining mellom fagskjønn om estetikk og visuelle kvaliteter og helhetlig områdeutvikling, mv. i det enkelte tilfellet.

I et prosjekt der byggherre ønsker et særpreg, bør fagetatene involveres så tidlig som mulig, og gjerne i prosjekteringsfasen. En forhåndskonferanse er et egnet forum å redegjøre for ønsket uttrykk og å avklare hvilke behov kommunen har for å kunne gi saken en betryggende behandling. Deretter bør det legges tilstrekkelig ressurser i beskrivelsen av tiltaket, ut fra faglig relevante vurderinger og begrunnelser.

Det faglige skjønnet kan ikke overprøves av domstolene, men domstolene kan sette til side vedtak som i realiteten bygger på utenforliggende hensyn. Derfor er det et poeng å utforme søknaden slik at et avslag vil kreve en inngående begrunnelse for å oppfylle kravene til vedtaks innhold i forvaltningsloven og at eventuelle utenforliggende hensyn dermed kan bli synlige.

Et avslag fra kommunen kan påklages til Fylkesmannen. Hvis prosjektet gir rom for det, kan en løsning være å påklage et avslag, men samtidig søke på ny med visse endringer for å oppfylle kommunens krav. Da kan byggingen igangsettes så snart den nye søknaden er innvilget. Hvis klagen blir tatt til følge senere, kan bygget fullføres i tråd med den opprinnelige søknaden. Dette forutsetter selvfølgelig at en del arbeid må gjøres i startfasen uavhengig av byggets endelige utseende, og at det er et alternativ å realisere prosjektet med de endringer kommunen krever. Det er jo ikke gitt at klagen fører frem. I tillegg vil det tilkomme et endringsgebyr, hvor størrelsen på endringsgebyret er avhengig av det aktuelle tiltaket.

Oppsummert skaper kravet til estetikk og visuelle kvaliteter et spenn mellom strengt faglige kriterier og politiske ønsker om lokale utviklingstrekk. Byggherrer som ønsker å føre opp utradisjonelle bygg bør være seg bevisst de krav som stilles til kommunens vurderinger.

—————————–Artikkelforfatter er advokat Andreas Frislid i Advokatfirmaet Selmer.