Flomskader – forsikringsdekning og regressansvar

Artikkelforfatterne er Christian Nesset, Eivind Junker og Maria Kismul Nordmo i SANDS.

Sørlandet opplevde nylig ekstreme nedbørmengder. Skadeomfanget etter flommen sammenlignes med storflommen på Østlandet i 1995, og flommens størrelse er beskrevet som en 5oo-årsflom. Vesentlige deler av tapene kunne trolig vært forhindret gjennom forebygging, og sentrale aktører peker på utydelig regelverk og manglende finansiering. Imidlertid har kommunene og andre aktører allerede et betydelig ansvar for å hindre skader som følge av naturhendelser, og manglende innsats kan medføre regressansvar. Dette får betydning for forsikringsselskapenes håndtering av skadene.

Naturskadeordningenes grenser

Gjennom naturskadeforsikringsloven har mange objekter forsikringsdekning mot tap grunnet naturskader. Flom i vassdrag omfattes av ordningen, mens skader som skyldes nedbør i utgangspunktet faller utenfor. Utbetalinger knyttet til overvannsskader må dermed dekkes av skadelidtes forsikringsselskap. Samme avgrensning gjelder den statlige erstatningsordningen for naturskade. Unntaksvis kan likevel også såkalte «villbekker» regnes som naturskade.

Kommunens ansvar etter plan- og bygningsloven

Kommunen kan etter plan- og bygningsloven § 28-1 bare gi tillatelse til bygging hvis prosjektet har «tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller vesentlig ulempe som følge av natur- eller miljøforhold». Dette gjelder i utgangspunktet alle typer skader. Vurderingen av hva som er tilstrekkelig sikkerhet avhenger av type bygning og planlagt bruk. Et tilsvarende ansvar gjelder i prinsippet for arealplanlegging.

Senest i 2015 bekreftet Høyesterett kommunens ansvar for sikkerhet i plan- og byggesaksbehandling: Hvis kommunen unnlater sikre trygg byggegrunnen kan den bli ansvarlig for påfølgende tap.

Eiere av avløpsanlegg og vassdragsanleggs ansvar

Forurensningslovens regler om skader grunnet avløpsanlegg kan også medføre ansvar for kommunen. Høyesterett har i flere saker drøftet både begrepet avløpsanlegg, og ansvarsfraskrivelser i kommunale avløpsvilkår. Hovedregelen er et bredt og strengt ansvar for anleggseier. I prinsippet vil samme norm gjelde for et privat regnbed for infiltrasjon av takvann eller andre private avløpsanlegg: Oppstår skade, må eier dekke tapet.

Også tiltak i vassdrag kan medføre ansvar, slik som å lede overvann ut i en bekk. Fører den økte vannføringen til skader nedstrøms, kan kommunen (eller annen eier av anlegg som fører overvannet til bekken) bli ansvarlig etter vannressurslovens regler.

Regressansvar for utbygger eller rådgiver

Utbyggere har et selvstendig ansvar for at plan- og bygningslovens bestemmelser oppfylles. Dette omfatter sikkerhetskravet i § 28-1. Gjør utbygger utilstrekkelig arbeid i forbindelse med denne regelen, kan det medføre ansvar. Likeledes omfattes andre involverte profesjonsutøvere av det Høyesterett beskriver som et selvstendig «strengt, ulovfestet uaktsomhetsansvar» (Rt-2000-679) i kraft av å være yrkesutøvere. Utilstrekkelig rådgivning knyttet til plassering, dimensjonering mv. kan medføre erstatningsansvar.

Force majeure og klimaendringer – større ansvar?

Kunnskapen om klimaet og ventede endringer blir stadig bedre, og hyppigere ekstremnedbør anses som en klar trend for Norges del. I snitt ventes en dobling av dager med kraftig nedbør, og at styrtregnepisodene blir hyppigere og kraftigere. Utviklingen har betydning både for vurderingen av aktsomhetskravet for planlegging, byggesaker og prosjektering, og erstatningsansvarets yttergrenser (force majeure).