Derfor vant Ulrichsen ikke frem
Den 1. februar i år ble den såkalte Ulrichsen-saken avgjort av Høyesterett.
Nei til badeturister
Saken har sin bakgrunn i at Kjell Christian Ulrichsen i 1994 kjøpte eiendommen Skogan gård i Sandefjord kommune. På forskjellig vis har forsøkt å nekte allmennheten å fortøye båter, oppholde seg, sole seg og bade fra den siden av Torsholmen som vender inn mot eiendommen. Torsholmen ligger vis a vis hovedhuset på Skogan gård, Villa Yxney, og er atskilt fra fastlandet med et sund som på det smaleste er ca. 35 meter.
– Ikke til ulempe
Ikke overraskende konkluderte Høyesterett, i likhet med tingretten og lagmannsretten, med at allmennheten har rett til å fortøye båter, raste, sole seg og bade på østsiden av Torsholmen. Dette fordi allmennhetens bruk av området ikke kan sies å være til ”utilbørlig fortrengsel eller ulempe” for eier eller brukere av Skogan gård, jf. friluftsloven §§ 7, 8 og 9.
Avklaringer om bruk
Dommen må ses i sammenheng med Hvaler-saken fra 2005 og Furumoa-saken fra 1998, hvor Høyesterett klarla omfanget av allmennhetens ferdselsrett i strandsonen. Dommene gjorde det klart at eiere av større eiendommer i attraktive kystområder, normalt må tåle at folk ferdes over deler av eiendommen. Verken Hvaler-saken eller Furumoa-saken gir imidlertid svar på i hvilket omfang grunneiere må tåle annen og mer omfattende bruk fra allmennhetens side, så som bading, rasting, fortøyning av båt og solbading. Behovet for avklaringer på dette området var trolig grunnen til at Høyesterett valgte å behandle anken fra Ulrichsen.
Ikke i tvil
Høyesterett kom til at saken ikke bød på særlig tvil. Dommen gir derfor ikke grunnlag for å trekke sikre konklusjoner med hensyn til hvor langt allemannsretten rekker på dette området. Høyesterett trakk imidlertid frem et par generelle poenger, som det kan være verdt å merke seg, kanskje særlig for eiere av eiendommer i strandsonen.
Om ikke-bruk og konkurrerende bruk
Høyesterett la stor vekt på at konflikten knyttet seg til bruken av en holme som verken nåværende eller tidligere eiere av Skogan gård hadde tilrettelagt for egen bruk. Konflikten knyttet seg derfor ikke til ”konkurrerende bruk”, men til ”grunneiers ønske om ikke-bruk”.
