Olav Thons sjanse

Dette er en artikkel fra NE nyheter, som nå er blitt til Estate Nyheter. Redaksjonen.

Olav Thon er landets nestor innen næringseiendom og styrer et imperium som dekker kjøpesentre, hoteller, restauranter, butikklokaler og kontorer. Olav Thon sitter på noen av landets fineste eiendommer. Tostrupgården som ligger på hjørnet av Lille Grensen og Karl Johan var landets første bygg med heis, og er også i dag en juvel av de sjeldne. Nedover Karl Johan er Olav Thon den største eieren og hans portefølje vil gjøre enhver dødelig misunnelig. Imidlertid ser det ut til at Olav Thons ambisjoner stopper med respekten for fortidens fantastiske bygg, nåtidens arkitektur vier han ingen interesse. Tvert i mot. Olav Thon står bak et av vår samtids mest elendige bygg. Hotell Opera, strategisk plassert mellom Oslo S og Bjørvika, er ikke bare intetsigende og middelmådig. Det er en katastrofe. Selv om materialvalget er godt, så antyder utformingen at bygget er tegnet under tung påvirkning av talenthemmende medikamenter. Økaw arkitekter har tidligere tegnet vakre og grasiøse ting, hva som har skjedd på denne unike tomten er et mysterium. Kanskje er det spesifikasjonen fra Olav Thon som har torpedert det hele, hva vet jeg? Det jeg imidlertid vet er at en god byggherre ville ha hatt større ambisjoner. Men det merkverdig med Thon er at han ikke ønsker å gi byen bygg som den vil elske ham for. Olav Thon er en raus mann, men hans raushet er begrenset til å oppføre bygg for Den Norske Turistforening. Langt ute på viddene sponser han oppføringen av hytter på 46 kvadrat og vi bør være ham evig takknemlig for det. Så Olav Thon vil ikke bli glemt, verken på Hardangervidda, i Jotunheimen eller i Nordmarka. Men i byen vil hans minne enten være blåst bort fra gater og torg i det han selv forlater denne kloden, eller så vil han bli husket for fadesen Hotell Opera. Oslo er sulteforet på rike mennesker med stor ambisjoner, det er de tause gnierne som styrer byens eiendomsmarked. De tenker butikk og det bør de gjøre, men kanskje ikke alltid og hele tiden. Det finnes unntak. Christian Ringnes heter unntaket. Han er en mikstur av en stor gutt som vil ha det litt gøy og en respektabel mann med store doser klassisk dannelse under dressen, dessuten er han såpass forfengelig at han ikke vil ha gravert inn «smakløs» i pannen.Christiania Torg er et eksempel på at Ringnes klarer å kombinere kommersielle instinkter med arkitektonisk kvalitet, og selv om selve prosjektet ikke er spesielt stort burde det inspirere hans kolleger i eiendomsbransjen. Nå har han tatt på seg mesenhansken og kjøpt Ekebergrestauranten. På slutten av 1920-tallet ble dagens Ekebergrestaurant oppført, bygget som er tegnet av Lars Backer er Norges eldste eksisterende rene funkisbygg. Bygget har siden vandret ut av kommunens hender og over til en spekulant som ganske raskt gikk konkurs. Før han gitt veien til skifteretten klarte han imidlertid å rasere bygget innvendig.Hadde ikke Oslo Kommunes politiske ledelse blitt rammet av den psykotiske ideen at de på prinsipielt grunnlag skulle frasi seg ansvar for alle bygg, om de har historisk verdi eller ei, ville Ekebergrestauranten stått der og funklet den dag i dag, med originalt interiør på plass.Heldigvis har Ringnes gått inn der kommunen har gått ut. Ringnes vet at han nå har reddet en ikke uvesentlig del av byens kulturhistorie. Og ikke mindre vesentlig, alle andre vet det også.Det står imidlertid er vakkert badeanlegg og venter. Ingierstrand bad er grasiøs funkis og har landets vakreste stupetårn. Selv om det ligger i Oppegård kommune, eies det av Oslo kommune. I sin tid ble det anlagt for at byens befolkning skulle ha gledelige og helsebringende tilbud i sin umiddelbare nærhet. Nå står det selvsagt og forfaller. At det i 1995 ble oppført på Word Heritage List har like selvsagt ikke gjort inntrykk på kommunen. Hvis Olav Thon vil bli husket for noe annet enn Hotell Opera er sjansen der. Det er bare å gripe den.