Dette er en artikkel fra NE nyheter, som nå er blitt til Estate Nyheter. Redaksjonen.
Yahoo!
Den rødhårete 26-åringen sklir bortover marmorgulvet, etter å ha tatt springfart helt i enden av resepsjonen. Stedet er Fred. Olsens gate 2, personen i glatte lakksko er Fred. Olsen. Han har sin første arbeidsdag som overhode for Olsen-dynastiet denne sommerdagen i 1955. Fred. var ikke særlig ivrig etter å ta over familiefirmaet. Aller helst ville han bare sitte og male.Det forhindrer ikke at konsernet Olsen i dag er mere verdt enn noensinne. Takket være arvtageren som introduserte seg på en slik famøs måte.
En ny tid
Den første spiren til Olsen-dynastiet ble sådd for nærmere 150 år siden. Året er 1850, stedet er Hvidsten, og 35-årige Fredrik Christian Olsen har nettopp avvist et tilbud fra Drammens-grosserer Lorentz Brusgaard. Et tilbud som var gullkantet, men som innebar at brødrene Olsen måtte ta imot ordrer fra andre. Brødrene syntes det var på tide å greie seg selv. Fredrik ser vekselvis bort på sine to yngre brødre, Petter og Andreas, før han myser mot skumtoppene på fjorden.– Skal denne familien bli annet enn midlertidige og tilfeldige oppkomlinger må vi stå sammen. Vi skal ikke arbeide mer for andre, den tid er forbi. Olsen-brødrene, sønner av forhenværende soldat Ole Christiansen og tjenestepiken Rønnaug Pedersen, var deleiere i sine egne skuter. Plimsollere som nesten var utrangerte, men det var bedre enn ingenting. Brødrene hadde visjoner om et familieforetagende som – litt etter litt – kunne vokse seg stort og levedyktig.Fredrik, Petter og Andreas rundet av møtet med en skål. Den ble avsluttet med et rungende «bare vent!»
Fra seil til damp
Fredrik døde barnløs i 1875, Andreas gikk konkurs like før han døde i 1893. Tilbake var Petter. I motsetning til sin bror Fredrik satset han på nyere seilskuter. Eldstebroren hadde satset på innkjøp av eldgamle seilskuter. I enkelte tilfeller var de 60 år gamle. Av Fredriks 17 skip forliste 14. Men før den tid hadde han tjent gode penger, og da han døde arvet lillebror Petter en betydelig formue. Samt brorens flåte. Petter Olsen hadde blitt en stor reder, og han ekspanderte forsiktig. Han fikk tre sønner – Rudolf, Ole og Thomas Fredrik. Rudolf ble med skipet sitt ned i Atlanterhavet, mens Ole døde i 1887. Tilbake var Thomas Fredrik, som overtok et heller spinkelt rederi i 1889. På tross av dampskipenes inntog hadde faren tviholdt på sine gamle seilskuter. Seilskuter som på dette tidspunktet var nesten 50 år gamle. Thomas Fredrik skjønte hva som måtte gjøres, men han så ikke frem til samtalen med sin gamle far.– Nei, nei, nei! Det er for tidlig. Meg bekjent finnes det ikke èn damskipsreder som har tjent penger hvert eneste år. Seilskutene koster ikke noe, det er naturens eget drivstoff, og mannskapene er billige.Senior var bestemt i stemmen. 75-årige Petter Olsen satt sammen med sin sønn Thomas Fredrik – bedre kjent som Fred. – i dagligstuen i familiens skipperhus i Hvidsten. Faren med et pledd over bena, sønnen tydelig nervøs for å bringe temaet på bane. – Alle vi har sammenliknet oss med har satset på dampere. Det er ikke for tidlig, det er snart for sent!, svarte Fred., uten at faren lot seg rokke. Han var ikke kjent for å gi seg. Og seilskuter hadde tross alt vært hele hans liv.Men Fred. fikk det som han ville. Han fikk tillatelse av faren til å bestille sitt første dampskip. Det var på høy tid – mot århundreskiftet utkonkurrerte dampskipene seilskutene. Seilskutene som var igjen var dessuten livsfarlige å sette til havs med; årlig forliste opptil ti prosent av den norske seilskipsflåten.
Til hovedstaden
Like etter farens død flyttet Fred. rederiet til Kristiania, til Tollbodgaten 8. Tidspunktet var ikke tilfeldig valgt. Mens faren var i live ville han ikke høre et ord om Kristiania. Da Fred.s første damper løp av stabelen, hadde han flere bestillinger inne. Etter århundreskiftet ble han verftenes beste kunde. Ved utbruddet av første verdenskrig hadde han 44 dampskip. Han hadde blitt landets største reder. Arven fra faren hadde han skjøtt godt, og det er ikke å forundre seg over at han fikk tilnavnet Store-Fred.En episode fra utgangen av 1914 illustrerer godt hvor likvid han hadde blitt. På samme tidspunkt hadde han bestillinger inne for ni millioner kroner. Det er ikke småpenger i dag, og det var det definitivt ikke den gang. De to siste tiårene hadde vært en gulltid for redere som hadde satset riktig. Fred. Olsen mistet 27 skip i løpet av den første verdenskrig. Men – krigsårene var de mest eventyrlige i norsk sjøfartshistorie. Norske redere hadde fraktinntekter på tre og en halv milliard kroner under krigen. Fortjenesten er anslått til halvannen milliard – i 1918-kroner! Fraktratene holdt seg oppe etter krigen. I de to første etterkrigsårene var det mulig å tjene inn mer enn byggekostnaden på et tankskip på en eneste tur med olje fra Mexico-gulfen til Danmark. Dette resulterte i hemningsløs bygging av nye skip. Fred. lot seg ikke rive med. Da han bestilte skip, var markedet på bunnen, og han fikk dermed gunstige kontrakter. I tillegg tok han over skip og fraktruter fra konkurrenter. Redere som hadde gått konkurs som følge av overekspandering.
Arbeidernes venn
Store-Fred. ble senere en viktig støttespiller for Akers mekaniske. Etter krigen hang truselen om arbeidskonflikter stadig over verftet. Men Store-Fred. visste hvordan han skulle bli dus med arbeiderne. Første gang løste han lønnsoppgjøret ved Aker ved å tilby 12 prosents økning og gratis poteter til utdeling. Året etter ga han bort hele sitt aksjeutbytte. Et beløp på nærmere 90 000 kroner, som gikk til fordeling blant arbeiderne. Kanskje skjønte arbeiderne at rederen ville kjøpe ro. Men det faktum at de hadde tatt imot gavene satte dem i hvert fall i en umulig takknemlighetsgjeld. Fred. holdt liv i Aker ved å bygge til seg selv. Uten ham hadde ikke verftet overlevd tyveårene. Da Store-Fred. døde i 1933, ble han hyllet av arbeiderklassen. Det er det ikke mange redere forunt.Store-Fred. og hans kone Sophie hadde hele syv barn. Tre av sønnene døde tidlig, to av dem under tragiske omstendigheter. Fred. hadde kommet til at forretninger ikke var noe for kvinner, og hans to døtre ble derfor raskt avskrevet. Igjen var Rudolf Fredrik og Thomas Fredrik. To svært så ulike brødre, som sammen skulle styre dynastiet Olsen i nærmere 20 år. Da Store-Fred. døde, var Olsen-rederiene de ledende i passasjertransport mellom Norge og utlandet. Men selskapet fulgte utviklingen i andre fraktnæringer. På høstparten i 1933 ble Det Norske Luftfartsselskap Fred. Olsen A/S stiftet. Leder for DNL var ingen ringere enn nestkommanderende på Roald Amundsens polflygninger, Hjalmar Riiser-Larsen. Rudolf Fredrik Olsen, skipsreder og generalkonsul, hadde tatt initiativet til landets første flyrute for passasjerer mellom Bergen, Stavanger og Oslo. Rudolf var blant de største entusiastene for å få bygget hovedflyplass på Fornebu. Da den ble åpnet i 1939, var familien Olsen blitt den sentrale maktfaktor i norsk luftfart. Waterbury Clock Company er kanskje ukjent for de fleste nordmenn. Men dette var forløperen til det som skulle bli verdens største klokkeprodusent, Timex. Det er blitt et av USAs mest kjente merkenavn. Bedriften har vært i friskt vær en rekke ganger, og Olsen-selskaper måtte i flere år skyte inn millionbeløp for å dekke feilslåtte investeringer. I dag viser regnskapene igjen overskudd. President Bill Clinton går med Fred. Olsen sin klokke på armen. Rudolf Fredrik Olsen døde i 1951, 69 år gammel. Broren Thomas fikk full kontroll med familiedynastiet, men samtidig hadde han sviktende helse. Bare ett år etter at broren døde fikk han blodpropp. Allerede nå måtte han se seg om etter en ny arvtager. Han hadde to sønner. Rudolf hadde en datter, Sofie Helene. Store-Fred. kastet fremdeles skygger over familien, og det var derfor uaktuelt å la Sofie Helene slippe til. Hans yngste sønn var ikke mer enn fire år, og var derfor også helt uaktuell. Tilbake stod eldstesønnen. Det var Thomas Fredrik den tredje. Lille-Fred.
U-Fred
Det første Thomas Fredrik Olsen gjorde da han tok over kontrollen i familievirksomheten, var å «rydde opp» blant de ansatte. Flere av farens viktigste støttespillere ble feid ut. Ryktet om Fred.s inntreden i rederiet spredte seg fort i shippingkretser. Milliardarvingen dyrket seilersporten, og var nådeløs på regattabanen. Han var tøffere enn de fleste, og mindre opptatt av regler og etikette. Han gjorde alt for å vinne. Fred. fikk kallenavnet U-Fred. Det nye familieoverhodet hadde aldri gjort noe forsøk på å gjøre seg fortjent til tronen. Heller tvert om. Lille-Fred. siktet mot en kunstnerkarriere, og han forsøkte seg som maler i Frankrike. I dag er det den yngre broren, Petter, som er blitt fremstilt som den som har mere kunstneriske evner enn forretningsmessig talent. Slik var også Fred. i sine yngre dager. Ingen skal påstå at han var spesielt forberedt på oppgaven; han hadde en middels artium, han hadde ikke noen erfaring av betydning – han ønsket rett og slett ikke å bære arven videre.
Bølgeteoriene
Fred. Olsen tror på de gjentatte, forutsigbare svingningene i verdensøkonomien. Bølger som er mellom 50 og 60 år lange. – Vi kan like godt innrette oss etter denne utviklingen, er Fred. Olsens offisielle syn. At Fred. har tro på bølgeteorien, er ikke så rart – om vi følger Olsen-slektens gang. Uten å gå for mye inn på bakgrunnen for teorien, ser man at èn bølge starter på midten av 1800-tallet. Da etablerte Fredrik Christian Olsen og hans to brødre seg. Neste bølge faller sammen med Store-Fred.s overgang til damp. Store-Fred.s voldsomme ekspansjon varer like lenge som oppgangen til bølgen. Siste bølge starter rett etter andre verdenskrig. Det betyr at Fred. den fjerde fikk en flying start da han tok over familieselskapet i 1955. – Jeg vet at de lange bølgene virker. Jeg trenger ikke noe bevis, har Fred. Olsen uttalt. Bølgeteorien er i hvert fall perfekt tilpasset familiens økonomiske utvikling.
Don Frederico
378 km2, 30 kilometer sørvest for Tenerife, nokså uberørt av masseturismen. Det er de kalde fakta for øya Gomera. For de om lag 20 000 innbyggere er Fred. Olsen Don Frederico. Familien har eid store landområder på Gomera i over 70 år. Vår tids Fred. har hatt turismeplaner for øya i flere tiår. I leksikonet står det at øya lever av dyrking av bananer, dadler, tomater og fikener. Det kunne like gjerne stått Fred. Olsen. Han sysselsetter befolkningen gjennom fergedrift, en halv million besøkende turister i året og hotellnæring. Midt på 80-tallet bygget Fred. et luksushotell med 800 senger. Han har gitt penger til skole, veibygging og brønner. De innfødte har gitt ham en gate oppkalt etter seg. Det skal også finnes en lokal vin med navnet «Chateu Olsen».Kanskje er landområdene i Olsen sitt eie verdt et par hundre millioner. Kanskje en halv milliard. Men på Gomera er han bare kjent som velgjøreren. Han har gitt befolkningen mat, arbeid, kunnskap og velstand.På Gomera har Don Frederico keiserstatus. Forfatter og journalist Odd Harald Hauge har i en uatorisert biografi om Fred. Olsen anslått formuen til å være 13 milliarder kroner. Verdiene er skjult i et villniss av selskaper. Fred. sin vilje til å informere utenforstående illustreres av følgende episode: Bladet Farmand innstiftet en årlig pris til den mest informative årsberetningen. «Den prisen skal vi aldri vinne», uttalte Fred. til en tidligere Farmand- journalist. All selskapsdrift i Olsen-konsernet går ut fra selskapene Cinco og Quatro. Bunnsolide selskaper med en verdijustert egenkapital på godt over en milliard kroner. Selskapene eies av A/S Petter Trading og A/S Fred. Olsen Trading med 49,99 prosent hver. I tillegg har styreformannen to aksjer. Styreformannen er Fred. Olsen.I 1995 hadde selskapene et samlet overskudd på to millioner kroner. Tilsynelatende magert, kanskje. Men det forhindrer ikke at selskapene kunne tillate seg utbetaling av et utbytte på tilsammen 40 millioner kroner.Familiefeiden mellom lillebror Petter og Fred. har vært omtalt spalte opp og ned, og vi skal derfor ikke trette leserne ytterligere med denne saken. Lillebror Petters forsøk på å få kontroll over sin del av familieformuen innebærer i hvert fall at han ønsker å oppløse Quatro og Cinco.
Hverken ut eller inn
Fred. Olsen Trading har ingen annen virksomhet enn å eie aksjer i Cinco og Quatro. I vedtektene i selskapet heter det: «Aksjer som selskapet eier eller senere måtte erverve i A/S Quatro og A/S Cinco, herunder tegningsretter, kan ikke avhendes, det være seg ved salg, gave fusjon, fisjon eller på noen som helst annen måte , eller stilles som sikkerhet, uten beslutning av selskapets generalforsamling med tilslutning av samtlige av selskapets aksjeeiere». Ovennevnte gir ikke rom for de helt store sprellene. Ingen av Fred. sine barn kan noensinne realisere sine andeler i familieformuen. Medmindre alle skulle gjøre det samtidig. Samtitig er det heller få som vil kjøpe seg inn i et holdingselskap hvor det er vedtektsfestet at selskapets eneste eiendel ikke kan selges, før alle aksjonærer er enige. Aksjene kan heller ikke pantsettes for å finansiere noe. Muligheten for å ta del i den årlige strømmen av utbytte er også umulig for utenforstående. Ethvert salg av aksjer skal godkjennes av styret. Og; i vedtektene står det at «slik godkjennelse kan nektes av enhver saklig grunn». Enkelt og greit. Det er ingen vei inn for utenforstående. Og det er heller ingen vei ut for milliardene.
Mysost og surmelk
Fred. Olsen er rik, veldig rik. Men han gir ikke inntrykk av å ødsle med penger. Lunsjen består av noen brødskiver med mysost, medbragt i en sliten blikkboks. Maten skylles ned med surmelk. Han bruker rutefly, selv om han har eget flyselskap. Han har såvisst ikke garasjen full av firehjulete leketøy, selv om han kunne ha råd til et helt parkeringshus. Dressene er velbrukte. Men det skal ikke mye tankegang til for å skjønne at livsstilen til Fred. koster penger. Eiendommene trenger heltidsansatte gartnere og håndverkere. Dressene og skoene kommer sannsynligvis fra St. James? Street i London. Møblene på hjørnekontoret i Fred. Olsensgate kommer definitivt ikke fra noen billigkjede. Fred. har råd til å bruke penger. Men når han gjør det, gjør han det med klassisk eleganse og diskresjon. I dette miljøet pranger man da heller ikke med sin rikdom.
Visionary Man
– Fred. Olsen er kjent for å være svært fremsynt, er noen av kommentarene til shipping- og industrimagnaten sine planer om en datalandsby på Fornebu. Det er ikke første gang Fred. har lagt sin egen tyngde til sine visjoner.Sommeren 1981 ble produksjonen ved Timex, Dundee, lagt om til det nye kameraet Nimslo 3D. Et tredimensjonalt kamera. Oppfinneren hadde overbevist Fred. om at dette var fremtidens kamera. Det ble snakket om milliardoverskudd i løpet av noen få år. Løselige anslag sier at Olsen-familien kan ha svidd av så mye som en halv milliard på Nimslo. Kort og brutalt kan det hele karakteriseres som en fiasko. Publikum ville ikke ha kameraet, i hovedsak fordi det var for dyrt.
Tap på tap
På samme tidspunkt kom Fred. i kontakt med en hjemmecomputerens far, Clive Sinclair. Han ville ha nordmannen som støttespiller til produksjonen av en ny hjemmedatamaskin. Alliansen kunne i første omgang karakteriseres som en genistrek. Alle skulle ha hjemmecomputer. Men konkurransen hardnet til, og Sinclair ble spilt ut på sidelinjen. Clive Sinclair hadde flere produktideer. En ide om bærbare telefoner, som kommuniserte med små telefonsentraler, vekket Fred. sin interesse. En slags forløper til mobiltelefonen. Men utviklingen ble dyrere enn forventet. Da Fred. solgte seg ut var det med et betydelig tap. Til sist ble vår venn Olsen med i det som nærmest skulle bli et privat CIA. Forretningsideen var å samle og analysere sensitiv, politisk informasjon fra hele verden, og overføre det umiddelbart via data til et begrenset antall eksklusive kunder. Verdens toppolitikere mente ideen var god, erfarne CIA-folk ble ansatt, topplønnede datagenier ble ansatt. Det hele endte i skifteretten i Virginia, med100 millioner kroner i tap. Ifølge Time Magazine hadde historien bare èn helt: Fred. Olsen. Etter at selskapet var konkurs overførte han250 000 dollar av egne penger slik at de ansatte fikk sine lønninger.
Før sin tid
Felles for alle disse historiene er at de endte med gigantiske tap. Men felles er det også at de alle var før sin tid, og dermed kunne slått an om lanseringstidspunktet var riktig. I disse tilfellene traff ikke Fred. riktig på bølgen.Datalandsbyen på Fornebu er i hvert fall i tråd med Fred. sine bølgeteorier. Ifølge denne teorien får vi det endelige datagjennombruddet fra år 2003. I dag har han utpekt datteren Anette som sin etterfølger. Hun skal lede familiedynastiet i femte generasjon, og blir den første som trosser påbudet fra sin oldefar Store-Fred. om at en kvinne aldri kan lede firmaet. Det endelige symbol på at Fred. har sluppet frem femte generasjon er at Anette har fått overdratt de to A-aksjene i familieselskapet Fred. Olsen Trading. Det er aksjene som gir full kontroll med familiens virksomheter.
Bølgen kommer
I følge den tidligere nevnte bølgeteorien skal en ny topp vise seg like etter årtusenskiftet. I 2003, for å være helt nøyaktig. Ifølge denne teorien får vi da det endelige gjennombruddet for data. Ikke rart Fred. ivrer etter å satse tungt på data på Fornebu. Alt ligger til rette for at Olsen-familien igjen skal surfe på oppgangen. Fred. Olsen hadde maksimal uttelling med sin bølge. Tiden vil vise om femte generasjon Olsen er like heldig.
Dette er Fred.s visjon:
Fred. Olsens utspill om et stort, internasjonalt datasenter på Fornebu har fått god mottagelse blant politikere og næringslivsledere. Visjonen går ut på at det må satses på kunnskapsbasert næringsvirksomhet dersom Norge skal få et tredje ben å stå på, i tillegg til skipsfart og offshore-virksomhet. Fornebu skal med andre ord bli et symbol på overgangen fra industrisamfunn til inromasjons- og kunnskapssamfunn. Norsk Investorforum, hvor Fred. Olsen er medlem, ser for seg store investeringer i det som forespeiles å bli Norges svar på USAs Silicon Valley. Området i USA er kjent for sin konsentrasjon av nyskapende høyteknologi-firmaer. De fleste av disse driver avansert forskning og produsjon innen datateknologi, og er derfor storforbrukere av halvlederprodukter basert på silisium, eller silicon. Styreformann Terje Mikalsen i Norsk Investorforum er heller ikke fremmed for «bølgeteorier». Han setter imidlertid et annet navn på det: Epoker. Han mener vi er på vei inn i et nytt tekno-økonomisk paradigmeskifte – fra industrisamfunnet til informasjons- og kommunikasjonssamfunnet. Mikalsen viser til at man tradisjonelt deler opp menneskenes historie i epoker som vi gir navn etter de teknologier som dominerte tidsepoken. Norsk Investorforum ventes i løpet av høsten å gå inn en egen samarbeidsavtale med en nettverksorganisasjon i Silicon Valley. På lang sikt ser man for seg at investeringene kan bety flere tusen arbeidsplasser. Fred. Olsen skal angivelig ha hatt flere møter for å sondere mulighetene, blant annet med Statsbygg.
