Tårnhøye ambisjoner

Dette er en artikkel fra NE nyheter, som nå er blitt til Estate Nyheter. Redaksjonen.

Postgirobygget og Oslo Plaza blir liksom ikke helt det samme sammenlignet med Sir Norman Fosters «London Millennium Tower». Med sine 385 meter fordelt på 92 etasjer, og et tårn som strekker seg til 435 meter, vil det bli verdens tredje høyeste bygg, etter Petronas Tower (450 meter /1996) i Kuala Lumpur og Sears Tower (443 meter /1974) i Chicago.Det slår Fosters eget bygg for Commerzbank i Frankfurt (som også ferdigstilles i år) og Eiffeltårnet i Paris med 85 meter, og er hele 141 meter høyere enn Canary Wharf i Docklands (1991), som er den høyeste bygningen i London hittil. Med sine 133 meter blir Oslo Plaza rene knappenålen ved siden av.«Knappenål» er for øvrig ingen relevant betegnelse på Oslo Plaza. Med sin store bredde i forhold til bygningskroppens dybde og høyde er det et bygg med dårlige proporsjoner. Norsk Forms direktør Peter Butenschøn har uttalt (i NæringsEiendom 8/94) at «Oslo Plaza er en stor og dum kloss som dundrer ned i bakken.»Jeg hører allerede innvendingene: «Men folk (inkludert NæringsEiendoms redaktør) synes jo den er så pen.» Joda, det er nydelig når en vakker høsthimmel speiler seg i Plazas speilglassfasade. Men himmelen er jo der allikevel. Trenger vi en skyskraper for å se den?

Eksemplet Oslo Plaza

Spørsmålet det hele dreier seg om er hvorvidt skyskrapere egner seg i en by som Oslo? Som kjent er det et vedtatt prinsipp i forhold til offentlige myndigheter at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse. I tilfellet Oslo Plaza ble tillatelsen gitt alt for lett. Så har da også byplansjef Sven Meinich offentlig innrømmet at han angrer på den avgjørelsen. Med hensyn til Postgirobygget ligger det så langt tilbake i tid at det er for sent å angre.Ett av argumentene for å bygge en skyskraper der Plaza senere ble oppført var at Postgirobygget trengte en pendant som kunne bedre situasjonen og oppveie noe av det negative inntrykket den gråbrune klossen gir.Da LPO arkitekter vant konkurransen om Vaterland-reguleringen midt på 80-tallet var et skyskraperhotell med i premissene for konkurransen. Og den ovennevnte argumentasjonen ble brukt flittig. Men LPOs vinnerutkast kom aldri til utførelse.Isteden overtok et svensk arkitektkontor (jeg skal ikke nevne navn) prosjekteringsansvaret. På lik linje med byens politikere og øverste planmyndigheter la de seg flate for en kåt investor som presset saken gjennom på rekordtid.

Fosters påstand

Det er ikke hver dag et norsk firma er involvert i byggingen av et verdenskjent landemerke. Men betyr det at vi skal svelge Sir Norman Fosters påstander ukritisk?«Høye bygg er et uttrykk for en moderne verdensbys energi og ambisjoner.» Dette var det Sir Norman sa. Han er ikke alene om å hevde en slik mening.Utsagnet har en lang tradisjon gjennom vår historie. Det starter med myten om Babels tårn i førhistorisk tid. Siden har mennesket forsøkt å bryte gjennom skyene. I middelalderen bygget våre forfedre himmelstrebende katedraler som vi fortsatt beundrer. Skyskraperen oppstod som fenomen i Chicago i 1880-årene. Siden har vi for lengst spiddet skyene. Spørsmålet er hvor høyt det er fornuftig å bygge? Til slutt vil du jo bruke lenger tid med heisen opp til din etasje enn du trenger på spaserturen fra undergrunnstasjonen.

Yppersteprest

I dette racet er Sir Norman Foster (61) den perfekte yppersteprest. Hederstittelen «Sir» fikk han etter å ha bygd Hong Kong and Shanghai Bank Corporations hovedkontor (1985), som er blitt et landemerke. Ikke bare i byen, men i hele verdensdelen. I tillegg til de opsiktsvekkende skyskraperne er han også kjent for Londons tredje internasjonale flyplass, Stansted, og Tysklands nye parlamentsbygning, som er under bygging i Berlin.Han er en av verdens fremste arkitekter innenfor High-Tech-genren, og bygger en arkitektur der elegante glass- og stålkonstruksjoner er eksponert som en vesentlig del av bygningens arkitektoniske uttrykk. Han benytter seg av den moderne tids materialer, og hans bygg markerer seg i sin egen kraft. Tilpasning og ydmykhet overfor omgivelsene har aldri vært Fosters styrke.Det er i en slik kontekst vi må se hans utsagn.

Oslos landskapsrom

Med sine 133 meter er Oslo Plaza høyest i Norden, og oppfyller slik sett Fosters påstand.I likhet med engelskmannens arkitektur er ikke tilpasning og ydmykhet overfor omgivelsene Postgirobyggets og Plazas styrke. Formgivning og proporsjoner er heller ikke av tilfredstillende kvalitet. Derfor er det vanskelig å si at disse skyskraperne er de riktige for Oslo.Da Oslo Plaza åpnet i februar 1990 var luften sluppet ut av jappetidsballongen. Hotellet slet for å få endene til å møtes, og både eiere og driftssselskap er skiftet ut.Økonomi og forutsetninger for rasjonell hotelldrift var blant de argumenter som ble brukt for å presse gjennom den formen Oslo Plaza fikk. Men hvis vi ser på LPOs originalutkast er det helt annerledes. Det var høyt og slankt, og hadde en form som ville stått som en pendant til Postgirobygget. Isteden har vi fått to bygg som fra flere viktige utsiktspunkter står som to firkantede vegger i et spesielt landskapsrom. Det er ikke vanskelig oppleve de to skyskraperne som to klosser som stenger for utsikten og forståelsen av landskapet. Ideelt sett skulle de fremheve og aksentuere stedets kvaliteter.

Formgivning og kvalitet

Det er åsene rundt byen, i samspill med fjorden, som definerer Oslos landskapsrom. Skal noen elementer få lov til å bryte denne silhuettlinjen bør det minste kravet være at bygningene har en elegant form, omriss og proporsjoner som virker estetisk tiltalende. Som form betraktet. Så kan fasademateriale og detaljering utfylle en helhet som er bra i utgangspunktet.For det burde ikke herske noen tvil om at skyskrapere kan være vakre. Alle beundrer Eiffeltårnet, men også New Yorks Chrysler Building, Empire State Building og ikke minst Rockefeller Center innehar estetiske kvaliteter. I skyskrapernes hjemby Chicago er John Hancock Center regnet for å være mye vakrere enn Sears Tower, som lenge var verdens høyeste bygning.Oslo er ikke lenger en jomfruelig, landsens by (det har «Tigerstaden» knapt nok vært noen gang gjennom byens moderne historie). Grensene for de naturlige begrensninger gitt av landskapsrommet er allerede sprengt. Og byen kan tåle mer enn det vi har i dag. Det er bare så synd at vi har startet så dårlig.Spørsmålet om skyskrapere i Oslo er med andre ord ikke et spørsmål om enten eller. Men et realistisk krav til kvalitet. Man kan akseptere mye så lenge det har en form og et utseende som er tiltalende.