Det kan bli straffbart å bryte lov om forkjøpsrett.

Straff og brudd på meldeplikt

Straffen for å bryte lov om kommunal forkjøpsrett bør være bøter. Uten straffesanksjoner mister loven legitimitet.

Publisert Sist oppdatert

Artikkelforfatter Torkjell Solbø er advokat og partner i Codex Advokat.

Partiet Rødt mener det bør bli straffbart å skaffe seg «ulovlige inntekter» ved å bryte lov om kommunal forkjøpsrett. «Straffebestemmelser bør i alle fall omfatte inndragning, bøter, fengselsstraff og foretaksstraff,» skriver partiet i forslaget.

Mulige straffebestemmelser i Lov om kommunal forkjøpsrett til leiegårder var også tema for en høring avholdt i Stortinget denne uken.

Erfaringene viser at det må knyttes straffesanksjoner til en pliktbestemmelse. Mangler dette mister loven legitimitet. Det blir som om man ikke kunne gjennomføre straffesanksjoner for brudd på trafikkreglene eller skatteunndragelser. Resultatet blir at lovbrudd kan lønne seg. Dette særlig sett hen til at forkjøpsrettsloven i realiteten er en ekspropriasjon, noe kjøper av leiegården sterkt vil forhindre. Dette i kombinasjon med at kommunen mangler oversikt over de enkelte transaksjonene gjør at man er helt avhengig av at kjøper og selger oppfyller rapporteringsplikten. Uten den blir loven formålsløs.

Derfor er lovforslaget om straffesanksjoner nødvendig og viktig for å sikre en likebehandling og effektiv håndhevelse av lovens bestemmelser. Jeg har imidlertid innvendinger til hvilken straff som skal anvendes, og forslag til hvordan straffebudet kan utformes for å sikre en enkel og effektiv rettshåndhevelse.

Det er den manglende rapportering som utgjør lovbruddet og som det skal knyttes straff til. Plikten til å varsle kommunen om overdragelsen følger av forskriften. Jeg mener plikten bør forankres i loven og at forskriften kan supplere hvilke opplysninger en slik melding skal inneholde. Videre må det klart fremgå hvem som plikter å sende opplysningene til kommunen. I dag fremgår dette verken av lov eller forskrift. Av forarbeidene og praksis fremgår at plikten påhviler både kjøper og selger. Dette må klart defineres om man skal knytte straff til overtredelse av varslingsplikten.

Videre må det oppstilles en frist for å varsle. Denne bør knyttes opp mot overdragelsen og når denne registreres i offentlige registre. Ved en ordinær eiendomsoverdragelse vil overdragelsen bli markert ved tinglysning av skjøte. Ved salg av aksjeselskap vil registreringen av aksjeoverdragelsen i aksjonærregisteret gi en slik notoritet. Fristen bør være “rimelig”, for eksempel 3 måneder etter at overdragelsen er gjennomført.

Torkjell Solbø i Codex Advokat.

Straffen bør være bøter, som igjen er knyttet opp til kjøpesummen av leiegården (eller eiendoms AS), og da som en prosentsats av denne. Mitt forslag er at boten utgjør fra 1 til 3 prosent av kjøpesummen. Ved ordinære overtredelser utmåles boten til 1 prosent. Der det foreligger straffeskjerpende momenter kan denne økes til å utgjøre inntil 3 prosent. Straffeskjerpende moment vil typisk være at fristoverskridelsen er lang, at manglende melding blir avdekket av kommunen eller andre – for eksempel media – og gjentakende overtredelser. Dette siste kan enten være at det er flere transaksjoner som ikke er meldt eller at man unnlater å melde etter å ha fått bot tidligere. Dette er helt alminnelige straffeskjerpende momenter, som vi finner i alle deler av straffelovgivningen. En bot på mellom 1 og 3 prosent av kjøpesummen vil ha en klar preventiv effekt. Det ansees derfor ikke behov for andre sanksjoner som for eksempel fengselsstraff.

Slik vist til må det klargjøres hvem som plikter å innrapportere opplysningen til kommunen. Jeg tenker man bør opprettholde dagens ordning om at denne plikten både påhviler kjøper og selger, og at de vil bli solidarisk ansvarlig for boten. Derved vil mulighetene for “forglemmelser” og “slurv” (les: menneskelig svikt) elimineres.

Til sist kan man tenke seg at boten, istedenfor å gå til statskassen, skal gå til kommunen. Dette vil gi kommunen et insitament til å utøve sin kontrollfunksjon som tilsynsorgan. Og når man får inn bøter vil kommunen bli satt i stand til å finansiere en kontrollfunksjon, som den tidligere ikke har hatt. Tenker vi oss at bøtene skal tilfalle staten må staten gå inn og finansiere kommunens arbeid som tilsynsorgan.

Loven må også si noe om hvem som utsteder bøtene og innkrever disse. Ved at reglene er skjematiske kan disse med fordel forvaltes av kommunen. Vedtaket om bot vil være et enkeltvedtak som kan påklages, og i siste instans bringes inn for domstolene. Klageinstans kan enten være Fylkesmannen eller departementet.

Powered by Labrador CMS