Estate Nyheter

NYHETER – NORGE

Agenda: Vi trenger et skifte som omhandler mer enn det grønne

Annonsebilag

onsdag 25. januar 2017 13:35 (Oppdatert 9. mars 2017 20:30)

I skrivende stund viser kalenderen 8. mars. Det inspirerer meg til å tenke over om det å ha flere kvinner i eiendomsbransjen kunne bidratt til et skifte i måten man opptrer i dialogen om byutvikling.

Tekst av Thor Olaf Askjer, adm. direktør i Norsk Eiendom.

Jeg vet ikke om kvinner er bedre enn menn her. Jeg vet bare at vi må få til et klimaskifte også på dette området. Kan vi etablere en strategi for å etablere en mer robust tillit mellom partene? Kan vi finne en måte der vi-følelsen er mer fremtredende? Kan det tenkes at en av løsningene ligger i at vi får flere kvinner i fremtredende posisjoner?

De samme gamle gubbene gremmes over hvor krevende planbestemmelsene er blitt, hvor håpløse naboene er og hvor engstelige politikerne opptrer. Da er det ikke sikkert vi kommer dit vi vil i byutviklingen. Jeg har en bestemt oppfatning av at vi i enkelte planprosesser – som skulle bidra til god byutvikling – ofte maler oss inn i et hjørne. Når så har skjedd, har vi valget mellom å bli stående i hjørnet til malingen er tørr, eller vi kan tråkke brutalt over det nymalte gulvet og sette skjemmende spor. Billedlig talt ser jeg for meg at utbygger, innbygger og myndigheter i stadig flere plansaker sammen maler seg inn det berømmelige hjørnet. Resultatet er enten at ingen ting skjer, eller at det blir minst tre sett av mindre heldige spor i en plan man ser seg nødt til å få vedtatt.

Planprosesser handler som så mye annet om å forhandle. Forhandlinger innebærer å gi og få. Så lenge man er mer opptatt av å få enn å gi, går forhandlingene fort sure. Da er vi allerede på vei mot å male oss inn. Hva som er rimelig å gi og hva som kan forventes å få, henger sammen med partenes syn på seg selv og hva den ene tenker om den andre. Arketypen av en utbygger mener at han vet best hvordan området skal utvikles. Han mener også at tomten han eier er godt beskyttet av eiendomsretten og at det er umulig å få økonomi i planen hvis utnyttelsen ikke blir som han selv foreslår. Tilsvarende arketype av en byplansjef mener at det nettopp er hun som vet hvordan området skal utvikles. I tillegg at eiendomsretten må vike for fellesskapets interesser og at det blir god økonomi i prosjektene uansett hvor lav utnyttelsen blir. Tiltroen til hverandres edle motiver er skjør i utgangspunktet. Det skal ikke så mye til av lite imøtekommenhet før tilliten er borte og posisjoneringen overtar. Det handler ikke lengre om å gi og få, men å kreve og kreve av den andre.

Vi har et ganske rigid system fra ide til ferdige bygg og byer. Teknisk forskrift til Plan- og bygningsloven angir minstekrav til byggene våre. Disse kravene kan være vanskelige nok å følge. De fleste utbyggere vil i tillegg gjerne legge inn noen kvaliteter som gir prosjektet konkurransefortrinn. Kommunens planavdeling vil sikre at deres kvalitetskrav blir forankret i reguleringsbestemmelsene. Deres interesser sikres gjennom rekkefølgekrav. Før planen kan realiseres må det inngås utbyggingsavtale. Denne angir byrdefordelingen mellom utbygger og kommunen. Endelig skal planen opp til politisk behandling. De fleste planutvalg vil gjerne bevise for sine velgere at de bidrar til god byutvikling. Derfor vil politikerne også sette sine spor i planvedtaket. Det er slett ikke sikkert at summen av ideelle fordringer er blitt bra for noen.

Det må kunne finnes bedre veier frem til mål. Jeg vet ikke om kvinner er bedre enn menn her. Jeg vet heller ikke om yngre er mer kreative enn oss eldre. Jeg vet bare at vi må få til et klimaskifte også på dette området. Kan vi etablere en strategi for å etablere en mer robust tillit mellom partene? Kan vi finne en måte der vi-følelsen er mer fremtredende? Kan det tenkes at en av løsningene ligger i at vi får flere kvinner i fremtredende posisjoner? Det var bare noe tanker på kvinnedagen 2017.

Nyhetsbrev Norge

Få det beste av Estate Media i din innboks