Et par dager før møtet med Øystein Arnulf Landvik bekreftes avtalen om intervju med følgende sluttreplikk i telefonen; Jeg lever av å være i fokus. Det å vise ansiktet mitt er vel en del av jobben. Men jeg synes altså ikke at det er rasende festlig!
I det jeg passerer Storebrandbygget og går inn døra til Filipstad brygge nr. 2, midt i hovedstadens smørøye, forbereder jeg meg på et møte med en stresset mann som bare vil snakke jobb, og slett ikke har tid til to timer med en som verken kan tilby spennende prosjekter eller gode dealer. Men av og til tar man feil – heldigvis. Vel på plass i møterommet i annen etasje kommer en smilende Landvik mot oss. Han formelig strutter av overskudd og velvilje.
– Hei! Og velkommen! Beklager at jeg er fem minutter for sent ute. Det er bare for å gi inntrykk av at vi har så veldig mye å gjøre her. Sitt ned! Kaffe?
Etter fem sekunder er isen brutt, og her er det godt å være. Det er godt å hvile øynene på alle bokryggene på veggen, det er godt å ha en avslappet og hyggelig samtale med en av landets mest profilerte næringsmeglere, og det er godt å føle seg på like fot. For selv om millionene nok har rullet mye i favør av Øystein A. Landvik, har han bena godt plantet på moder jord. Og selv om han er lykkelig eier av hus på Nordstrand, hytte på fjellet, hytte ved sjøen og nærmere et halvt dusin båter, er han en helt vanlig mann - med røtter på Kjelsås.
Oslos siste gutteklasse. Øystein Arnulf kom til verden i 1962. Det er jo definitivt ikke ensbetydende med at han er en gammel mann, men når han forteller at han gikk i en ren gutteklasse og også måtte traske til skolen på lørdager, blir man nesten hensatt til en annen tid.
– Jeg fikk med meg Oslos, ja kanskje hele Norges, siste rene gutteklasse. Rektoren på Kjelsås barneskole ønsket nemlig å skjerme noen av pikene fra guttene, og derfor beholdt hun en ren pikeklasse og en ren gutteklasse så lenge som mulig. Men det hadde jeg ikke noe vondt av, selv om klassen nok mistet en tilleggsdimensjon ved at det ikke var noen jenter til stede. Det ble nok et litt røffere miljø som ga seg visse utslag, konkluderer han og smiler lurt.
Takket være den mannlige klasseforstanderen ble sport en viktig del av hverdagen til de fleste i klassen. På hjemmebane ble Øystein også oppfordret til å prøve seg i alle mulige idrettsgrener, siden både far Arnulf, mor Rigmor og farfar var ivrige sportsentusiaster. Det ble friidretten som vant. Han oppnådde å få den ærverdige tittelen Kretsmester i stille høyde, selv om det var sprint og lengde han trivdes best med. Om vinteren bar det opp i Trollvannskleiva, og om sommeren ble tennisbanene invadert. Ingen av delene etterlot Øystein A. Landvik mange seire, men moro var det likevel.
På feil arena. En ren gutteklasse resulterer naturlig nok i mye fotball. Det ble imidlertid fort klart at fotballbanen ikke var unge Landviks arena.
– Jeg fikk lov å prøvespille èn kamp på lilleputtlaget til Kjelsås IL, og ble plassert som back. I løpet av kampen ga jeg et tilbakespill til vår egen keeper – som gikk rett i krysset. Altså ikke særlig bra. Etter hvert ble det sånn at de andre i klassen sloss om IKKE å ha meg med på laget. Jeg fikk klar beskjed om at fotball ikke var noe for meg. Det var kjipt. Men samtidig er det veldig greit å få vite det tidlig; at dette – det er du faktisk ikke særlig god på!
Etter Kjelsås barneskole ventet Sandaker Ungdomsskole - forgjeves. Øysteins far jobbet nemlig på Norgas ved Sandaker, og gikk forbi sønnens blivende skole både titt og ofte. Der studerte han ungdommene som frekventerte i og utenfor skolegården, og tenkte; Kan dette være noe for lille Øystein, da? Bekymringen ble aldri uttalt høyt, men en dag nevnte Arnulf en skole som het KG, og kanskje Øystein hadde lyst til å begynne der i stedet for på Sandaker? Ingen tvang, altså. Bare en oppfordring. Men det holdt.
Forskjellene mellom Kjelsås barneskole og Kristelig Gymnasium i Oslo sentrum var til dels tydelige; På KG opplevde Øystein blandede klasser med både jenter og gutter, usedvanlig dedikerte lærere og en høy grad av disiplin og faste rammer. Men den aller største overgangen var kleskoden.
– Første dag på KG stilte jeg i mine vanlige, hjemmesydde klær. Mor var glad i å sy og jeg hadde egentlig aldri tenkt så mye over hvordan jeg så ut. Men det var svært få som hadde hjemmelagde klær på KG, for å si det sånn. Det gikk i Fussalp og Moncler og jeg vet ikke hva. Og plutselig var det ikke så greit med hjemmesydd lenger, innrømmer han, men understreker at turen ikke gikk direkte til Ferner Jacobsen. Så opptatt av riktige klær var han ikke - enda. Det kom først i voksen alder.
Slipsreder. Stripete dress, lys blå-lilla skjorte og matchende mønstret slips. Mannen på andre siden av bordet er unektelig elegant kledd, muligens med god bistand fra forannevnte butikk. Landvik presiserer imidlertid at han ikke er noen stor shopper. Men når han først handler, så blir det fort store innkjøp.
– Hvis jeg finner en dress som er fin, så kjøper jeg den. Og gjerne mer enn èn når jeg først er i gang. Helt like, altså. Ungene synes det er utrolig kjedelig. Akkurat som jeg synes det er kjedelig når vi skal på fest, og jeg har tatt dressen på og står der så fin, og de spør; pappa – skal du på jobben? Så litt ensformig blir det vel. Men jeg er opptatt av å være ordentlig kledd på jobb og går i dress hver dag. Men glem dressen – se på slipset! Slips er morsomt. Og dette er designet av min fire år yngre lillesøster Ragnhild. Hun er klesdesigner i Como i Italia, og tegner mange slips. Derfor har jeg ekstra god tilgang. Er det ikke flott!?
Øystein A. Landvik smiler entusiastisk. Vi vet ikke om det er på grunn av det blomstrete og glade slipset, tanken på søsteren og hennes designerliv i Italia eller de fire barna og familien for øvrig. Kolleger forteller nemlig at han er svært opptatt av familien. Og av venner og kolleger. Og de fremhever den genuine og ekte gleden over at andre gjør det bra. Sammen med betegnelser som humørfylt, omgjengelig, blid og den mest sosiale person du kan tenke deg, skal det mye til å matche mannen vi sitter overfor. Når han i tillegg også beskrives som målbevisst, ressurssterk og en som definitivt får ting gjort, forundres vi slett ikke over at Landvik nyder særdeles stor respekt i eiendomsbransjen.
Pussycat og diskotek. Øystein A. Landvik har alltid vært glad i å jobbe. Karrieren startet allerede i tredje klasse, i et selskap med det selsomme navnet Pussycat Norge. Der pakket han babyartikler til 3,5 kroner timen pluss rettighetene til å pante samtlige tomflasker. Jobben var viktig, pengene var han ikke fullt så opptatt av. Som 16-åring etablerte han sin første bedrift sammen med en kamerat. Show Team Corporation var et mobilt diskotek, og oppdragene varierte fra å stille på private fester med utstyr og DJ, til å arrangere åpninger av klesbutikker og show på cruisebåter som lå til kai ved Oslo Rådhus. Hele 16 mennesker var engasjert på det meste i en jobb som definitivt ikke innebar noe latmannsliv. Men å bli værende i diskobransjen var aldri aktuelt, og slutten på gymnaset betød også slutten på foretaket.
Etter artium i 1981 bar det rett til Kreditkassens eiendomsavdeling. Tre år senere gikk han til Norsk Nærings Megling AS - og siden har han blitt der. Ikke mye slinger i valsen, altså. Det er nærliggende å tro at det hele er resultatet av et tidlig og svært så bevisst valg. Sannheten er en annen.
Jeg gikk ut av KG med en gjennomsnittlig god norsk artium, og ante ikke hva jeg skulle gå videre med. På skolen fikk vi et hefte som var rødt og grønt og het ”Hvem er du, hva skal du bli?” Noen skulle bli lege, andre jurist eller økonom. Men jeg var ikke veldig motivert for noe av det, så jeg bestemte meg for å ta en lang sommerferie og dro på seiltur. Da jeg kom hjem i august hadde mor og far invitert en nabo som var leder av et headhunterfirma. Under middagen spurte han; nå Øystein, hva skal du bli, da? Det eneste jeg husket fra det grønne og røde heftet var eiendomsmegler. Så jeg svarte at eiendomsmegler kanskje kunne være noe? Da var det ingen vei tilbake. Naboen tok en telefon til personaldirektøren i Christiania Bank og Kreditkasse, fortalte at Øystein A. Landvik skulle bli eiendomsmegler og kunne være interessert i å ta en stilling i Kreditkassens eiendomsavdeling, og ordnet en avtale. Neste dag var det bare å stille opp – med konfirmasjonsdressen på.
Inn fra sidelinja. Det var stor rift om å få ansettelse i det som den gang var Norges største eiendomsmeglerforetak. Og her kom altså unge, uerfarne Øystein A. Landvik rett inn fra sidelinja.
– Det var jo egentlig en særdeles lite heldig start. Den eneste måten å takle det på var å stå på fra morgen til kveld. Bevise at jeg hadde noe der å gjøre. Være den første som møtte om morgenen. Fylle papir på kopimaskinen. Hente kaffe. Jeg begynte helt nederst, på lønnstrinn 4, med en årslønn rett i overkant av 52.000. Men det gikk raskt oppover. Plutselig en dag sto en mann og monterte armlener på kontorstolen min. Det var beviset på at jeg hadde klatret et par lønnstrinn. Ikke lenge etter fikk jeg ny kontorstol med høy rygg. Man rykket opp i gradene – og i stolstørrelse. Så bar det videre til eget kontor. Klimakset kom den dagen jeg fikk montert en rød opptatt-lampe over kontordøra!
Øystein A. Landvik humrer ved tilbakeblikket.
– Hver morgen ankom de seks herrene i konsernledelsen i hver sin store, burgunder bil av amerikanske merke - med privatsjåfør. Det var egen kantine for ledelsen. Og hvis konsernsjef Thor Moursund åpenbarte seg i heisen når dørene åpnet seg i din etasje, bukket du bare dypt og lot den gå videre, uten selv å gå inn. Det var tider, det! Men selv fikk jeg altså straffen, og gleden, av å begynne på bunn. Jeg begynte med kulehodeskriver og brevpapir med gjennomslag i både rødt og gult, fortsatte med diktafon da jeg etter hvert fikk trekke veksler på skrivestua, og var en kløpper på telex før faksen kom. Jeg fikk anledning til å tilegne meg utrolig mye informasjon og jobbet med mange flotte og dyktige kolleger som ga meg masse muligheter. Jeg hang på og holdt koken hele veien. Og lærte utrolig mye om bransjen.
I løpet av tiden i Kreditkassen fikk den fremadstormende Landvik også med seg Norges Eiendomsmeglerskole, som i dag er den del av BI. Mange strøk. Landvik sto. Og ble med det landets yngste statsautoriserte eiendomsmegler. Året var 1985. Ett år tidligere hadde fem gründere begått nybrottsarbeid og etablert Norsk Nærings Megling, NNM. Nå ville de ha Landvik med som yngstemann på laget. Og siden har han altså vært der. Det betyr imidlertid ikke at tiden har stått stille eller at det har manglet på andre muligheter. Det er bare det at NNM nærmest har vært som en boomerang, som alltid kommer tilbake til sin ”egentlige” eier.
Alle gode ting er fem!. Kunsten er å selge dyrt og kjøpe billig. Enda bedre blir det hvis man klarer det kunststykket å selge samme produktet flere ganger. I så måte må den profilerte megleren anses som en stor kunstner. Hele fem ganger har han solgt – og kjøpt tilbake – NNM. Først til Nevi i 1987. Deretter gikk turen til Sverige og Convexa AB. Etter dette var NNM eiet av det børsnoterte selskapet BGB i Stocholm AB før Landvik i 1989 igjen kjøpte selskapet tilbake. Men denne gangen begrenset han seg til den delen som hadde hovedsete i Oslo. I 2002 fusjonerte selskapet med Norden gruppen og endret etter hvert navn til UNION. Så, en dag i 2006, banket IslandsBanki, senere Glitnir, på døren - med store vyer og god fart. De etablerte seg med kontorer i flere av Europas største byer og ville at Union skulle være deres eiendomssatsing. Slik ble det, og selskapet Glitnir Property Group ble etablert.
Resten er historie. Og som vi alle vet, en ganske så trist en for Glitnir. Underskuddet for fjoråret endte på formidable 1,3 milliarder.
– Glitnir gikk fra å være et av de mest innovative miljøene til å være umulig å ha som partner. Det nyttet ikke å samarbeide videre. Vi er jo helt avhengig av å ha tillit hele veien, understreker Landvik. I mars i år besluttet derfor Bjørn Henningsen, Jarle Villumstad, Lars Even Moe og Øystein A. Landvik, alle tidligere partnere i UNION, å kjøpe tilbake selskapet de to år tidligere hadde solgt.
I dag kjenner vi det som UNION Gruppen, bestående av UNION Norsk Næringsmegling, UNION Real Estate og UNION Eiendomskapital. Fra selskapets kontorer på Filipstad brygge sørger 28 ansatte for kjøp, salg og utleie av næringseiendommer. Men det varer ikke lenge. For de fire partnerne har nettopp signert nok et kjøp. Sammen med styreformannen Einar J. Greve har UNION gruppen overtatt Bolette Brygge 1 fra Eitzen. Og her, i det Landvik beskriver som det flotteste bygget på Tjuvholmen, skal UNION gruppen etablere sitt nye hovedkontor i det 3.300 kvadratmeter store bygget. Selv forventer Landvik at den direkte avkastningen vil ligge et sted mellom 6,5 og 7 prosent.
- Vi tror dette vil være en god investering, både økonomisk og trivselmessig. Vi er mange dyktige medarbeidere i UNION gruppen som nå får gleden av å bygge et innovativt miljø i et bygg med mange kvaliteter, sier han.
- Enorme svingninger. Selv om 2009 generelt har vært et stille år i eiendomsbransjen, jobber UNIONs menn og kvinner for fullt.
- Da vi kjøpte selskapet tilbake i mai i år, var vi klar over at 2009 ikke kom til å bli et strålende år for eiendomsbransjen. Men det er nettopp nå man må legge grunnlaget for videre vekst. Da jeg begynte med næringseiendom på midten av åttitallet var det stort sett bare Olav Thon som var aktiv kjøper. Næringseiendom var et begrep som nettopp var tatt i bruk, og de fleste så på dette som et driftsmiddel. I dag har mange næringseiendommer skiftet side i balansen. Fra en årlig omsetning på litt over 1 milliard kroner økte årstakten i næringseiendomsindustrien i Norge til fantastiske 68 milliarder i 2007! I 2009 havner vi i overkant av ti milliarder. Disse enorme svingningene i markedet påvirker naturlig nok resultatene for næringsmeglerne. Mange vil derfor slite i år. For kapitalforvaltningen er inntektene mer stabile og ikke påvirket i samme grad av det volatile markedet.
Landvik tror 2010 blir bedre enn 2009, men at det fortsatt blir utfordrende. Han påpeker at selv om Børsen i det siste har gått kraftig opp, er ikke det samme tilfelle for eiendom.
- Markedet har dog ikke vært så ille som mange forventet. Vi trodde det skulle bli flere tvangssalg. Men rentekostnadene har sunket mye, og dette har ført til at de med trang likviditet klarer å betjene låneforpliktelsene sine. Bankene har reagert annerledes enn ved forrige nedgangsperiode, hvor de overtok mange næringseiendommer fra lånekunder som ikke klarte å betjene gjelden. Denne gangen har bankene valgt å fortsette kundeforholdet også for enkelte som har brutt lånebetingelsene. På en måte kan man si at de som hadde lånt mye penger og var prisgitt bankene, ble reddet av finanskrisen!
I første del av inneværende år var det lite bevegelse i markedet. Andre halvår har startet bra, men det blir ingen stor bedring før bankene begynner å låne ut penger igjen, mener Landvik, som imidlertid ser ett lyspunkt; Utenlandske investorer øker sin omsetning i Norge.
- Tidligere var det nesten umulig for utenlandske investorer å kjøpe. Før de rakk å vurdere et eventuelt kjøp hadde en nordmann allerede sagt ”Jeg tar’n”! Nå rekker de i alle fall å kjøpe hvis de vil, påpeker han.
Heder og ære. I motsetning til eldstesønnen Martin, som nettopp har avsluttet tjenesten som grensejeger ved Grense Jacobselv og reist til Edinburgh for å studere, rakk Øystein A.Landvik verken å dra i militæret eller få seg en lang utdannelse. Til gjengjeld har han fått lov til å være lenge i eiendomsbransjen og lære den skikkelig å kjenne. Derfor har han mer enn gjerne gitt litt tilbake gjennom å undervise på BI, være med å etablere etterutdanningen for næringsmeglere, starte og lede Forum for Næringsmeglere og bekle formannsvervet i Oslo og Akershus Eiendomsmeglerforening. Innsatsen hans har så langt også resultert i hederstitler som Årets eiendomsmegler i 1993 og Norges Eiendomsmeglerforbunds Hederstegn i 1999.
- Jeg trives utrolig godt med jobben min. Det beste ved å være megler er at hver dag er ny, og du er aldri bedre enn den siste dealen du gjorde. Og så er det et stort innslag av salg. Jeg liker salg! fastslår han entusiastisk. Entusiasmen blir ikke mindre når han beskriver båtlivets gleder og sin ti år gamle og 48 fots lange Fairline, som får betegnelsen fantastisk. Før familien fikk seg hytte utenfor Kragerø ble somrene tilbrakt i båt. Nå blir det mer småkjøring, og ribben på hytta er et kjærkomment leketøy.
Landvik har blitt stille. Han tenker. Og teller. Og kommer frem til at de faktisk har fem båter totalt, inkludert den gamle trekoggen med en èn-sylindret Marna som må sveives i gang. Men det er kanskje det antallet som må til når man har fire unger i alderen to til 20 som alle trives på havet og skal ha sitt? Så glad i sjøen er Landvik at han sammen med to venner har investert i Holmen Yachtverft og Leangbukta Maritime Senter, hvor de kan tilby alt fra båtplasser, service, opplag og næringslokaler i det som må kunne betegnes som båtbransjens ”Karl Johan”.
- Moro er viktig. Det er godt når hobby og jobb kan forenes, men noen interesser egner seg best til kun å bedrives på fritiden. Som for eksempel å dra på ekspedisjon til Dronning Maud land i Antarktis. Eller å ta seg en sigar. I sine yngre dager tok festrøykingen noe overhånd for firebarnsfaren.
- En dag for snaue ti år siden sa Sofie, som i dag er 13; Pappa; Du kommer til å dø fra meg du, hvis du røyker sånn! Da kan du enten si at du er supermann og ikke dør, eller du kan slutte å røyke. Jeg sluttet å røyke, smiler 47-åringen, men følger ærlig opp med en liten tilleggsinformasjon; sigarene har han ikke gitt slipp på. Av den grunn befinner det seg flere humidorer av varierende størrelse i det Landvikske hjem, hvor sigarene, fortrinnsvis av merket Partagas no. 4, kan legges i trygg forvissing om at både temperaturen og fuktigheten er optimal.
- Man må passe på å nyte og ha det moro, både på jobben og ellers. Å ha aktiviteter og omgi seg med mennesker som fyller en med energi, og styre unna det og de som gjør det motsatte. Gå i fjellet. Dra på jakt med venner. Være med familien på hytta. Da klarer man også å stå på når det trengs i jobben. Jeg er så heldig å være en del av et stort miljø med mange flotte kollegaer, og skal holde på lenge! Helt til jeg blir båret ut herfra! proklamerer han bestemt og slår ut med armene. Men foretar raskt en viktig korreksjon. Han vil avslutte litt før. Øystein A. Landvik foretrekker nemlig å gå ut av døren selv. På egne ben.
