OPS – staten betaler ikke kredittrisikopremie

En vanlig innvending mot OPS-modellen er at den norske stat ikke trenger å låne penger, og at det er meningsløst at staten skal betale mer enn statsobligasjonsrenten for å låne penger til en vei eller en skole. Risikopremien er penger rett i lomma på private finansieringskilder.

Dette er imidlertid en feiloppfatning. Når staten investerer i en vei, tar staten en rekke risiki, blant annet:

• Prosjekteringsrisiko, at utformingen av veien er dårlig• Fastprisrisiko mot entreprenøren, dvs. at det skal oppstå overskridelser som likevel faller tilbake på staten• Kredittrisiko mot entreprenøren• Vedlikeholdsrisiko

Les også: Modellering av OPS-prosjekter

I et typisk OPS-prosjekt opprettes et “single purpose-selskap” (SPV). SPV-et inngår en kontrakt med staten om å bygge veien, vedlikeholde den i 20-30 år og overlevere den til staten i en gitt tilstand. Videre inngår SPV-et fastpriskontrakter på bygging og vedlikehold av veien, og finansierer prosjektet med gjeld og egenkapital.

Dette innebærer at deler av den risikoen staten ellers ville tatt, konverteres til kredittrisiko og egenkapitalrisiko i SPV-et. Investorene i SPV-et får altså ikke betalt for å pådra seg en ikke-eksisterende kredittrisiko mot den norske stat, men for å overta deler av den risikoen staten ellers ville tatt.

Er så dette mer rasjonelt – bæres ikke denne risikoen best av staten som er rikere enn noe forsikringsselskap og som kan diversifisere risikoen over en rekke prosjekter?

For det første kan man se for seg at et OPS-prosjekt innebærer en utvidet grad av kvalitetssikring, det vil si at både entreprenør og private investorer i gjeld og egenkapital sørger for en kvalitetskontroll som ellers ikke ville skjedd, det vil si at risikoen reduseres.

Les også: Offentlig privat samarbeid – skattemessige utfordringer

Videre kan man se for seg en endring av insentivstruktur der entreprenøren ikke lenger har insentiver til å velge risikable løsninger eller forsøke å slippe billig unna. Endelig vil SPV-et absorbere svingninger i kontantstrømmene og transformere disse til annuitetslignende kontantstrømmer.

Til det siste kan man selvsagt innvende at staten tåler svingninger i kontantstrømmene bedre enn noen privat investor, og dette er nok riktig rent finansielt, men kanskje ikke i et budsjettperspektiv.

Forutsatt at begrunnelsen for et OPS samarbeid ikke er finansiering, men en tro på at entreprenøren bygger en bedre vei dersom denne også har ansvar for vedlikeholdet, og at private aktører som ikke er opptatt av kortsiktig budsjettbalanse vedlikeholder mer effektivt, bør dette understøttes med insentivprogrammer. Dette kan bestå av både gulrot og stokk, ekstrabetaling for ytelser utover det forventede/avtalte, og redusert betaling dersom det ikke leveres.

Privat finansiering sørger for at risikoen faktisk forblir hos entreprenøren, og at investorene i SPV-et ligger mellom entreprenøren og staten.

Finansieringen er således en nødvendig betingelse for at insentivstrukturen skal fungere, og for at risikoen skal tas vekk fra staten, særlig sett hen til et tidsperspektiv på 20-30 år.

EY publiserer en artikkelserie om ulike temaer knyttet til OPS. EY har lang erfaring med tverrfaglig bistand til det offentlige samt til bygg- og anleggsbransjen, og har et bredt team bestående av advokater, økonomer, revisorer og konsulenter.

Om artikkelforfatterne:

Paul M. Larsen og Yngve Kaldestad er siviløkonomer, begge i EY.

Les også: Offentlig privat samarbeid – fordeler og utfordringer